Radioactive «X.X.X.»
Frontiers

Radioactive er den svenske gitaristen Tommy Denanders lekegrind, der han i stedet for å ha et fast lag rundt seg inviterer inn musikere og vokalister fra nær og fjern. På debuten fra 2001 hadde han også med seg store deler av Toto-familien, inkludert tre av bandets vokalister. Nå er prosjektet fremme ved sitt femte album, «X.X.X.».

Det handler naturligvis om melodisk rock, og denne gangen spiller Denander selv alle instrumentene utenom trommene, som i stor grad er traktert av medkomponist Olle Romö. På komponistsiden har Tommy også fått med seg «Mutt» Lange på to spor, og superprodusenten bidrar også med koringer på de aktuelle låtene. Videre er det selvfølgelig henta inn et knippe solide vokalister til albumets elleve kutt.

Den første til å legge sang er Jerome Mazza i den smårocka «Monkey On Our Backs», og dette sitter bra. Denander har et fokus på melodiene, og som gitarist tar han ikke mer plass enn nødvendig, selv om han naturlig nok gir seg selv rom både på riff- og solosiden. Mazza dukker videre opp i både «If Today Was Your Last Day», som med sitt småsymfoniske arrangement er en albumtopp, og den mer keyboardbaserte «I Have A Dream». Han er med det, sammen med Robbie LaBlanc, albumets mest brukte vokalist.

LaBlanc åpenbarer seg først i «Remember The Ghosts», der refrenget er blant platas mest fengende. «Youman Unkind» er på sin side skivas mest uptempo spor, og denne kler LaBlancs stemme godt. Samtidig benytter Denander anledningen til å slå seg litt løs i solosekvensen. LaBlancs siste bidrag er i «Voodoo Queen» som er en streit rocker, litt i AC/DC-gata.

Mest allment kjent av vokalistene er nok Robin McAuley, som legger stemmen på «The Deed Is Done», der vi får oppleve Radioactive på sitt tøffeste med småtunge gitarer. McAuley synger også «Move It», som er et av spora Lange har vært involvert i, og resultatet er ei god midtempo låt.

Videre dukker vår egen Christian Ingebrigtsen opp i balladen «Written In The Scars», og dette blir et høydepunkt på plata. Både melodiføringa og Denanders gitarplukk gjør seg riktig godt her.

Mot slutten av albumet innfinner så et par nye sangere seg, og Daniel Byrne byr på god vokal i den kjappere og hardere «Drag Me Through The Mud». Clif Magness blir så platas siste vokalist når han finner veien bak mikrofonen til «California Ways», der Denander henter inn sine Van Halen-inspirasjoner. Dette er en god finale på et album som absolutt får bestått.

Jan Dahle