Bryan Adams «So Happy It Hurts»
BMG

Det begynner å bli en stund siden Bryan Adams leverte ei skikkelig kanonskive, men han kjører likevel trutt på med sin melodiske rock, og nå er han ute med «So Happy It Hurts». Her rocker han til tider mer enn på lenge, og med det løfter canadieren seg i forhold til mye av materialet vi har fått fra ham på denne siden av tusenårsskiftet.

Det er likevel et litt popa rockeuttrykk som innleder «So Happy It Hurts» når tittelsporet er først ut, og dette er fengende og trivelig. Vi er uansett et stykke unna rockeren fra «Cuts Like A Knife» og «Reckless», og med det mye mer innenfor landskapet Adams har tråkka i på senere plater.

Han fortsetter da også med denne snillere formen for Adams-rock utover i første del av plata, og «Never Gonna Rain» følger med et litt annerledes arrangement, som gjør låta litt spennende, men uten at vi helt har med en vinner å gjøre. Koringene får samtidig mye plass i lydbildet, mens versa er luftige. Balladene «Lift Me Up» og «Always Have, Always Will» er gode, men litt av problemet blir selvfølgelig at Adams må konkurrere med noen vanvittig fenomenale ballader fra sin rikholdige katalog. Nettopp det gjør det nok litt vanskelig å være Bryan Adams i 2022.

Dette samme gjelder selvfølgelig også for rockelåtene, men det låter ganske så friskt av rock’n rolleren «I’ve Been Looking For You». Dette er ei uptempo gladlåt, som det virkelig svinger av. Det til tross er soundet fortsatt rimelig snilt, og man savner tiden da Keith Scott fikk slå seg skikkelig løs med gitaren.

Det blir uansett mer gitarer utover på plata, og den midtempo «On The Road» innleder en del av albumet der rockeren Bryan Adams på mange måter skal finne seg selv igjen. John Cleese introduserer «Kick Ass» med å fortelle at verden trenger mer rock, og i den tøffeste låta vi har hørt fra Adams siden nittitallet blir vi presentert en historie som slekter litt på AC/DCs «Let There Be Rock». Her er det et herlig driv, samtidig som melodibruken er god. Det faktum at «Mutt» Lange er tilbake både som produsent og medkomponist har nok også sitt å si på resultatet her.

Bryan er i siget nå, og kjører på med den litt seigere og riffbaserte «Ain’t Worth Shit Without You». Her kombineres det rocka med god melodibruk, før et lettere uttrykk kommer til overflaten i «Let’s Do This», der tankene tidvis dras litt tilbake til tiden rundt «Waking Up The Neighbours». «Just Like Me, Just Like You» er på sin side Adams på sitt mest popa, og vi snakker om ei riktig trivelig låt.

Med høyere tempo rockes det så igjen med «Just About Gone», før «These Are The Moments That Make Up My Life» avslutter «So Happy It Hurts» på OK vis. Helhetlig har Bryan Adams uansett kommet opp med ei god plate, og det er gledelig å høre at han rocker litt mer igjen, samtidig som albumet byr på flere catchy spor.

Jan Dahle