HammerFall «Hammer Of Dawn»
Napalm

Med slippet av «Hammer Of Dawn» er dusinet fullt når det gjelder studioalbum fra svenske HammerFall, og siden debuten i 1997 har kvintetten stått standhaftig ved sin metal-post. Til tross for at mannskapet ellers har variert opp gjennom åra har vokalist Joacim Cans og gitarist Oscar Dronjak altså aldri vika en millimeter, og dermed vet man også hva man kan forvente på bandets nye skive.

Med relativt høyt tempo fra musikerne rundt seg legger Cans mer moderate vokallinjer når «Brotherhood» sparker i gang «Hammer Of Dawn», og med det skapes en kombinasjon av energi og det melodiske. HammerFall har da også alltid handla om klassisk metal, med nettopp god melodibruk, samtidig som riff og soloer fra Oscar Dronjak og Pontus Norgren slår mot deg. Dette er ikke noe som ikke er gjort av Accept, Manowar eller Judas Priest tidligere, men formelen har altså fungert ypperlig for HammerFall i 25 år.

På mange måter handler det om alle metal-klisjeene, men hva gjør vel det når gutta byr på et godt gyngende driv i platas tittelspor? Her er koret stort, trommis David Wallin galopperer av gårde, og gitarene gir låta liv. Disse to første spora er «Hammer Of Dawn» på sitt aller beste, og dette er klassisk metal slik den skal gjøres, uten mer fiksfakserier enn det som er nødvendig.

Trivelighetsfaktoren ligger videre over låter som «No Son Of Odin», «Live Free Or Die» – med melodisk gitarsolo – og «Too Old To Die Young», og mikser Fredrik Nordström har skrudd frem et godt lydbilde, der gitarene er akkurat så rett i trynet som de bør være. Det riffes da også godt i «Venerate Me» – som også byr på bidrag fra King Diamond – samtidig som refrenget er fengende. «Reveries» er på sin side tidvis seigere, med god plass til Fredrik Larssons bass i de luftigere partiene.

Platas ballade kommer i form av «Not Today», og denne fungerer bra, selv om den ikke helt matcher HammerFalls flotteste roliglåter. Gutta river mer fra seg i «State Of The W.I.L.D.», og avslutninga med «No Mercy» er kjapp og melodibasert metal. Denne fungerer godt som finalen på et solid album fra HammerFall.

Jan Dahle