En AOR-trilogi


Mecca «20 Years»
Frontiers

Mecca er vokalist Joe Vanas hjertebarn, og da dette AOR-prosjektet så dagens lys i 2002 var det solide navn innen genren som befant seg ved Vanas side. Siden den gang har det kommet i alt tre album, og nå er disse samla under tittelen «20 Years». Dermed er det mye god melodisk musikk å glede seg over, både for nye og gamle lyttere.

Med Shannon Forrest og David Hungate på henholdsvis trommer og bass er grunnmuren solid når «Velocitized» innleder «Mecca», og med Jim Peterik i produsentstolen er det god kontroll også i bakerste rekke. Her innledningsvis er det Fergie Frederiksen som står for vokalen, og med det er ikke mindre enn tre tidligere eller fremtidige Toto-medlemmer involvert. Videre fylles lydbildet opp av Pride Of Lions-gitarist Mike Aquino og Jimmy Nichols’ tangenter, og resultatet blir klassisk AOR.

Videre utover på plata deler Frederiksen og Vana vokalen seg imellom, og i «Can’t Stop Love» ender det hele opp som en duett. Vana synger bra, og den dynamiske «Without You» er riktig god, der samspillet mellom gitarer og keyboards er fortreffelig. «Mecca» er i det hele tatt et riktig sterkt album, der den litt rolige «Silence Of The Heart» er et høydepunkt med sin smakfulle melodibruk.

Videre følger sterke spor som «You Still Shock Me» og den litt neddempa «Mecca». Aquino tilfører for øvrig mye med sine gitarer, enten han spiller pent og smakfullt som i sistnevnte, eller slipper til med litt tyngre gitarer i den riffbaserte «Wishing Well». Når Mecca legger seg i mellomsjiktet i «Falling Down» skapes det også vellyd i et spor som opprinnelig avslutta albumet, men denne gangen får vi også med Japan-bonusen «Mischievous», som er smårocka og utvida med blåsere.

Det skulle gå ni år før Joe Vana fulgte på med Mecca-album nummer to, «Undeniable», og mannskapet var helt nytt. På gitar er Tommy Denander hovedsamarbeidspartner, og samtidig medkomponist på de fleste spora, mens blant andre Rick Vitek spiller trommer, og Tony Levin er blant bassistene. Denne gangen tar Vana seg for øvrig av all hovedvokal selv.

Det låter veldig fint fra første stund, og «Perfect World» er ei god åpningslåt. Materialet på plata er nok kanskje ikke like sterkt som på debuten, men låter som «Closing Time», «Life’s Too Short» – med rap-aktige vers – den mer rocka «From The Start», samt det catchy tittelsporet, er alle god AOR. Nok en gang leveres det med det godt innenfor tradisjonelle rammer. Vana tilfører sånn sett ikke noe nytt til genren, men det han gjør holder god standard.

«Ten Lifetimes» er blant låtene der arrangementet gir plass til instrumentalistene, og gutta rundt hovedpersonen leverer upåklagelig. «Did It For Love» mikser så det litt roligere med godt med gitarer, og det ligger så visst noe Toto-aktig over dette. På sitt hardeste er Mecca i «W2W», mens det tas helt ned på balladenivå med «Deceptive Cadence» og «As I Walk Alone», så hele det opplagte spekteret er dekket opp også denne gangen. «How Many Times» er for øvrig et riktig godt bonusspor på denne disken.

Når vi er fremme i 2016 slipper Mecca sitt tredje album, «III». Rytmeseksjonen bestående av David Hungate og Shannon Forrest er tilbake, mens gitarene i hovedsak trakteres av Joe Vanas sønn, Joey Vana, og Mark Baldwin.

Albumet består opprinnelig av kun åtte spor, men nå er det også lagt på fire bonuskutt. Stilmessig ligger Mecca fortsatt på stedet hvil, og låtene er nok en gang gode og velproduserte. Det er for øvrig trommis Forrest som sitter i produsentstolen her.

Det groover av gårde i et behagelig tempo i den innledende «Take My Hand», og gitaren ligger der som et fløyelsteppe. «Unknown» er på sin side litt røffere i kantene, mens «Alone» er en ballade som smyger seg forsiktig av gårde der den sakte bygges opp mot klimaks. Dette er smakfullt levert. Også «A Kiss On The Wind» roer det mye ned.

Tim Akers legger fint piano i «Gone», og tangentisten trår også til med duettvokal i den originale albumfinalen, «Believe». Platas spennvidde er som på de foregående Mecca-skivene. Bonuslåtene her er for øvrig «Re-Imagined Versions» og demoer av fire utvalgte spor fra Meccas tre utgivelser, og dette er fine alternative innspillinger.

Med det er også Meccas karriere samla under ett – med unntak av en samling demoer som er å finne som dobbel-CD – og her er det altså mye god musikk, og skulle du ha gått glipp av dette prosjektet tidligere er det bare å løpe og kjøpe.

Jan Dahle

En AOR-trilogi