Sist høst kom norske Memoria Avenue stormende inn på banen med sitt selvtitulerte debutalbum bestående av suveren AOR. I forbindelse med lanseringa gjorde undertegnede et intervju med bandets primus motor, gitarist Tor Talle, og dette sto på trykk i Scream Magazine #261. Nå kan intervjuet leses også her på Rock And Roll Dreams.

Det er gitarist Tor Talle som er hovedmannen bak Memoria Avenue, og sogningen har henta inn et knippe solide medspillere for å realisere AOR-drømmen. Det betyr at kvintetten frontes av tidligere Big City-vokalist Jan Le’Brandt, mens både bassist Svenn Huneide, trommis Bjørn Olav «BOL» Lauvdal og tangentist Dag Selboskar har en eller annen tilknytning til Da Vinci, i tillegg til å ha spilt i blant annet band som Stoneflower og Street Legal. Det er altså en merittert gjeng som utgjør Memoria Avenue.

Talle selv gjorde seg litt bemerka da han i 2005 slapp det selvtitulerte albumet med Northern Light-prosjektet, og det var ikke lenge etter det Memoria Avenue-planene begynte å ta form.

– Jeg liker å kalle Memoria Avenue min musikalske baby, poengterer Tor på telefonen fra Leikanger. Det har vært et veldig langt svangerskap, og det var helt tilbake i 2006 jeg begynte å skrive låter. Utgangspunktet var egentlig at jeg skulle følge opp Northern Light-albumet, men ingen av de som er involvert i dag var med på den tiden.

– Den gang hadde jeg forskjellige vokalister på demoene, og Rob Moratti og svenske Peter Sundell var inne for å synge på noen låter. Jeg fikk så et tips om Jan Le’Brandt, og da begynte vi et samarbeid. Det er dermed vi to som har utvikla Memoria Avenue sammen allerede fra 2007-08, og det er Jan som synger på de fleste demoene.

Det er liten tvil om at Tor har rett når han påpeker at svangerskapet har vært langt, og det er gitaristen og vokalisten som i en tiårsperiode skal stå alene om å utvikle låtmaterialet som legger grunnlaget for Memoria Avenues selvtitulerte album.

– Jeg og Jan har skrevet låter, og vi har bare gjort demoer, demoer og demoer. Jan har også vært opptatt med sine ting, og jeg har drevet med mitt, der jeg blant annet har skrevet låter for andre artister og til reklamebruk. Det var så for omkring to år siden vi fikk kontrakt med Frontiers.

Talle har over tid jobba litt som låtskriver for Frontiers, og dette er et felt der det norskitalienske samarbeidet ser ut til å bære mer frukter i tiden fremover.

– Det begynte med at jeg skrev «Your Love Is Life» til Joe Lynn Turner-albumet «Second Hand Life», og samarbeidet med Frontiers begynte der. Jeg spilte ikke på Turners versjon, men arrangementet var mitt. Jeg er inne i et låtskriverteam der vi skriver for andre Frontiers-artister.

Det var dermed ikke annet enn naturlig at Frontiers også fikk høre Memoria Avenue-demoene, og da kontrakten var et faktum hasta det med å utvide duoen til et fullt band.

– Jeg kjente godt til Dag Selboskar fra Da Vinci, og vi hadde også gjort noe sammen tidligere, så han ville jeg ha med. Jan hadde jobba med Bjørn Olav «BOL» Lauvdal, og han anbefalte derfor BOL, som er en habil og god trommis som passer godt inn i konseptet. Svenn Huneide kjente jeg litt til, så jeg spurte om han hadde lyst til å basse. Videre er en god kamerat av meg fra England, Mick Devine, med og korer sammen med Jan.

Om man regner seg bakover i tid her kommer man frem til at vi befinner oss like ved en nært forestående pandemi, med påfølgende nedstenging, når platekontrakten er signert og Memoria Avenue blir et fulltallig band. Det betyr at det aldri var snakk om å samle orkesteret i studioet, og «Memoria Avenue» ble spilt inn av musikerne på hver sin kant.

– Vi rekker egentlig ikke å bli et band før nedstenginga, og vi har jo gjort innspillingene slik mange gjør i dag, for vi gikk altså aldri inn i studioet sammen. Jeg gjorde mine ting her, og så gjorde gutta på Østlandet sine ting der.

– Jeg sendte alle demoene over til gutta, så de fikk bli med og bidra med sine musikalske innspill. Jeg er tross alt ikke keyboardist, så det er greit at Dag kommer opp med sine ting. Sånn sett fikk alle sine friheter. Når jeg skriver låter liker jeg å gi rom til alle musikerne, slik at de kan tilføre sitt særpreg. På demoene spiller jeg alt selv, men det kan bli litt ensformig, for jeg er jo ingen trommis eller keyboardist.

Det skal da også sies at selv om Talle er gitarist er ikke «Memoria Avenue» ei gitarplate, for her er det så absolutt gjort plass til Selboskars tangenter. Resultatet er et veldig klassisk AOR-sound.

– Jeg har veldig sans for Dags keyboardspill, og jeg liker keyboards innenfor AOR-musikken. For meg er det viktig å gi plass til alle. Det er nok også, som du sier, et klassisk sound. På noen låter har jeg likevel prøvd å gå litt bort fra det mest klassiske, slik jeg har gjort i «Stranded». Der har jeg jobba litt for at det skal skje ting, og du får kanskje en veldig liten tendens av progrock.

Når man tar med i betraktningen at Talle har skrevet låter ment for Memoria Avenue i 15 år, kan man anta at det må ha vært et godt antall komposisjoner å velge mellom.

– Ja, det var vanskelig å plukke ut, og flere av låtene som ikke kom med på debutalbumet vil nok bli med på oppfølgeren. Det er en del gode låter igjen, som vi rett og slett ikke fikk plass til.

Vi beveger oss tilbake i tid, for å se litt på Tor Talles fortid. Vi har allerede vært innom det faktum at vestlendingen skrev ei låt for Joe Lynn Turner, og senere jobba Talle med Overland, der FM-vokalist Steve Overland sto i front for prosjektet. Resultatet ble «Diamond Dealer» i 2009.

– Jeg har jobba mye med ham, og jeg spiller alle gitarer og det meste av keyboards på «Diamond Dealer», samtidig som jeg har skrevet all musikken. Det kom også en oppfølger, der jeg skrev tre låter. Jeg har altså samarbeida mye med Steve, og vi har 6-7 låter liggende som vi aldri har gjort noe med.

I 2014 dukka Talle så opp i Skyscraper, der han sammen med blant andre Lionheart- og Shy-vokalist Lee Small slapp albumet «Elevation».

– Det var to engelskmenn som kontakta meg, og de spurte om vi skulle gjøre noe sammen. Jeg hadde egentlig ikke tid, men det hørtes så spennende ut at jeg reiste over til London. Resultatet var at en del av mine låter ble med på skiva, og det var nok noen av disse som var tiltenkt Memoria Avenue. Jeg var ikke mye involvert i etterkant, og vi hadde ikke noe selskap som promoterte det godt nok.

Talle nevner at det ble brukt noen låter som i utgangspunktet hadde blitt skrevet til Memoria Avenue på Skyscraper-plata, og man kan jo da lure på hvordan en komponist velger hvilke låter som skal gå til hovedbandet – i dette tilfellet altså Memoria Avenue – og hvilke låter man skal forære til andre prosjekter.

– Det er en veldig vanskelig prosess, og jeg skriver mye, men det er vanskelig å dele ut de låtene jeg føler passer til mine prosjekter. Jeg prøver nok å spare de beste til mine egne ting, slik som Memoria Avenue. Det er uansett sånn at jeg har en stor katalog med låter, så det er ikke slik at jeg alltid må skrive nye om folk kommer med en bestilling. Jeg må derimot finne ut hva som passer til de forskjellige artistene. Jeg skulle nok uansett ønske jeg kunne skrevet mer på bestilling, og det har jo blitt mest innen AOR.

Når det er snakk om bestillingslåter kan man anta at reklamemusikk, slik Tor nevnte tidligere i samtalen, kommer inn under dette feltet.

– Ja, dette var noe som begynte med NRK-serien «Livreddere» i 2000, og så har jeg endt opp med å skrive musikk til naturdokumentarer og slikt. Jeg bor jo inne i Sognefjorden, og det er noen selskaper som lager reklamer fra området ment for utlandet, og der har jeg skrevet en del instrumentalmusikk. Jeg kaller det fjordmusikk, og jeg føler det er litt min stil der jeg blander gitarer med det litt folkelige. Jeg har vokst opp her, mellom fjord og fjell, og det er her jeg finner inspirasjonen min.

Når Tor snakker er det med utprega sognedialekt, og han har da også bodd hele livet i Leikanger. Det var der han oppdaga Kiss i ung alder, og for alvor begynte å fatte interessen for gitaren da Gary Moore slapp «Corridors Of Power».

Selv om musikkmiljøet rundt Sognefjorden kanskje ikke var det beste – Lava-gutta og Olav Stedje hadde jo for lengst gjort østlendinger av seg – begynte Talle også å få opp øynene for melodibaserte band som Journey, Giant og Survivor, og sent på åttitallet deltok han i NM I Rock. Den aller første musikken Tor slapp kom så i form av CD-en «Songs From The Heart» i 2001, og der sang Jørn Lande på et par spor.

– Vi skrev to låter sammen, men samarbeidet førte ikke til mer enn dette. CD-en var bare ment som en demo, og jeg sendte den litt rundt for å presentere meg selv som gitarist. Det var mye instrumentallåter på plata.

Det var så med Northern Light Talle slapp sitt første offisielle album, og da hadde han med seg vokalister som Fergie Frederiksen, Rob Moratti og Tony Mills.

– Ja, det var første gang jeg fikk kontrakt med et selskap. Jeg jobba med flere vokalister på den tiden, og da tenkte jeg at jeg kunne ta med låtene jeg hadde jobba ut med dem. Den ene var Fergie Frederiksen, som var med i Toto på «Isolation»-skiva. Han var med på ei låt, og Tony Mills jobba jeg nokså mye med på den tiden. Northern Light var altså et album der jeg hadde med meg forskjellige vokalister til de forskjellige låtene. En del av låtene er gode, men produksjonen er ikke så bra.

Tor leker med tanken om å remikse «Northern Light», og å legge på noen bonusspor – han sitter blant annet med et par ekstra låter med Mills på vokal – for så å reutgi plata. Tiden vil vise om dette skjer.

Etter denne historieleksjonen returnerer vi til Memoria Avenue, og Tor Talle forteller om hvordan han ser for seg bandets fremtid.

– I utgangspunktet er planen at vi skal ut og spille live. Nå har jeg jo møtt gutta da vi ble samla i Oslo, og vi fant kjemien med en gang. Det er viktig. Det hjelper ikke med dyktige musikere om kjemien ikke er bra. Vi gjorde innspillingene av videoene også da vi møttes. Vi fikk gode tilbakemeldinger da vi slapp den første, «Stuck», og nå ligger det fire videoer ute.

– Det var Frontiers som tok avgjørelsen på hvilke låter vi skulle spille inn videoer til, men ellers har vi stått helt fritt til å lage akkurat den plata vi ville. Planen er uansett at vi forhåpentligvis får spilt litt live i 2022. Vi har også begynt å tenke oppfølger.

Tor vektlegger det med kjemien, og den arbeidsmetoden som ble brukt da Memoria Avenue ble satt sammen var sånn sett et risikoelement, selv om flere av østlandsgutta hadde spilt sammen tidligere.

– Det er mange spesielle personligheter blant musikere, men vi fant i alle fall kjemien. Vi har jo også alle litt den samme bakgrunnen, med AOR.

Med forhåpentligvis kommende konserter, og at Memoria Avenue med det utvikler seg enda mer til et band, kan man se frem til mer god AOR på neste plate. Tor forteller litt mer om hvordan tankene er rundt album nummer to.

– Jeg sitter i studioet og går igjennom låtene jeg har tenkt at kan være med på neste plate. Vi har nok låter til et album til, men jeg begynner også å skrive nye. Vi har i alle fall kommet så langt at vi planlegger en oppfølger, men at vi samtidig venter på startskuddet fra plateselskapet. Først må vi tross alt gi ut debuten.

Som mange andre musikere i dag har Talle studio hjemme der plater blir spilt inn, men når det kommer til miksen foretrekker han å få inn friske og nøytrale ører.

– Jeg liker å sende bort miksen, og selv om jeg er med i prosessen liker jeg at andre er involvert. Denne gangen brukte vi Ronnie Björnström til miksen, og han er mer en metal-produsent, men vi var også ute etter litt powerful lyd. Det skulle låte krystallklart, og vi fikk det vi var ute etter.

Produksjonen og lydbildet er uansett én ting, men til slutt handler det om låtmaterialet, og der scorer Memoria Avenue høyt.

– Når jeg skriver låter tenker jeg alltid på den gode melodien, og det er ikke alltid jeg tenker genre. Jeg kan skrive ei pop-låt, som blir til AOR, men det har med arrangementet å gjøre. For meg har det alltid handla om den gode låta, og det trenger ikke nødvendigvis være knalltøffe riff.

– Jeg har også prøvd å begrense meg litt som gitarist. Jeg liker å spille melodiøst, og man trenger ikke vise hvor fort man kan spille, eller hvor teknisk god man er, hele tiden. Dette har kanskje kommet med alderen, og man har blitt en mer moden og voksen gitarist. Dermed er jeg mer ute etter den gode melodien også i gitarspillet.

– Jeg har hørt mye på gitarister som spiller smakfullt, og Neal Schon har gjort mange fine ting. Jeg har nok også vært veldig inspirert av de amerikanske studiogitaristene som Steve Lukather og Giants Dann Huff. Av nyere gitarister hører jeg mye på Dream Theater og John Petrucci, men jeg skriver ikke mye prog selv.

Talle har en allsidig musikkinteresse, og selv om Memoria Avenue utvilsomt er den musikalske hovedgeskjeften i dag, er det også andre prosjekter i fremtidsplanene.

– Jeg jobber med et instrumentalalbum, med det jeg kaller fjordmusikk. Det er ikke AOR, men alt fra rock til det roligere. Dette blir ei soloplate, under mitt navn. I mange år har jeg også tenkt på å gi ut et hardrock-album, for jeg skriver også en del hardrock-låter.

– Jeg har også skrevet masse med Mick Devine, og der er det også en tanke om å få gitt ut noe. Det er mange tanker, og mange planer, men det er det å få gjort noe med det. Det er uansett instrumentalplata jeg jobber med nå, ved siden av en oppfølger til «Memoria Avenue».

Soloplata håper Talle å ha ute mot slutten av 2022, men mannen har altså flere jern i ilden.

– Jeg har jo en lidenskap i musikk – det er nesten en forbannelse, som jeg noen gang sier – og dette er noe jeg, og alle rundt meg, må leve med. Det er vel ikke alltid like lett å leve med en musiker som har en slik lidenskap, avslutter Tor Talle.

Jan Dahle