Alan Parsons symfoniprosjekt


Alan Parsons «One Note Symphony: Live In Tel Aviv»
Frontiers

Sist høst slapp Alan Parsons «The NeverEnding Show: Live In The Netherlands», hvilket var en godkjent utgivelse på CD/DVD, BD og LP. Opptaket var gjort i mai 2019. Kun en måned senere befant Parsons og hans mannskap seg i Israel, og med ei så godt som identisk setliste ble det gjort opptak til «One Note Symphony: Live In Tel Aviv». I utgangspunktet fremstår dette noe meningsløst, men med The Israel Philharmonic Orchestra på laget snakker vi likevel om noe helt annet.

Det hele innledes med «One Note Symphony», fra den da helt ferske «The Secret», og orkesteret setter sitt preg på det hele, samtidig som det her innledningsvis krydres visuelt med noen klipp fra filmen «The Shipment». Det bærer så tilbake til tiden med The Alan Parsons Project når «Damned If I Do» følger, med blant annet en god gitarsolo.

Hovedvekten av materialet er da også henta fra The Alan Parsons Project, men «Miracle» fra det ferske albumet er god i første del av konserten. Uansett opprinnelse fremfører bandet musikken på godt vis, der gitarist Jeff Kollman stadig tilfører fine soloer, mens så godt som alle bandets medlemmer byr på vokal. Dette skaper stemmemessig variasjon, og samtidig blir det gode koringer når alle gutta synger bra.

Parsons selv står på et lite podium, og er egentlig litt tilbaketrukket. Samtidig er akustisk gitar i hovedsak instrumentet hans, så han stikker seg ikke veldig frem der heller. Når han synger særdeles fine låter som «As Lights Fall» og «Eye In The Sky» regjerer han likevel på sitt vis.

Orkestreringa gir til tider en «The War Of The Worlds»-følelse, og det er ingen tvil om at Parsons’ melodiske og småproga musikk løftes av dette tilleggselementet. Det blir tidvis direkte mektig, mens i ei flott låt som «Don’t Answer Me» blir orkesteret fint krydder, samtidig som Todd Coopers saksofonsolo er god.

Settet er også variert og godt, fra den neddempa «Time», til den herlige instrumentalen «Luciferama» og den groovy «Breakdown/The Raven». Orkesteret kommer så virkelig til sin rett i instrumentalen «The Sorcerer’s Apprentice», mens «Prime Time» er ypperlig der orkesteret tar ei pause samtidig som dirigent Tom Brooks benytter anledningen til å by på et langt pianoparti.

Visuelt er det en helt grei produksjon, og i «Old And Wise» får vi igjen se deler av «The Shipment», men det er uansett ikke på dette feltet «One Note Symphony: Live In Tel Aviv» vinner. Her er det rett og slett den ypperlige musikken som tar kaka, og det løftes altså mye med orkesterets bidrag. Når «Games People Play» avslutter har Alan Parsons definitivt kommet i mål med symfoniprosjektet, og med det samtidig gjort «The NeverEnding Show: Live In The Netherlands» litt overflødig. Igjen er forresten formatene BD, CD/DVD og LP.

Jan Dahle

Alan Parsons symfoniprosjekt