Ti års stillhet er over


Lana Lane «Neptune Blue»
Frontiers

Det har gått hele ti år siden Lana Lanes forrige album, men nå er dama endelig tilbake. Som vanlig er hovedsamarbeidspartneren tangentist og ektemann Erik Norlander, mens gamle kjenninger som Mark McCrite og Don Schiff også er på plass. Jeff Kollman er derimot ny på laget.

På «Neptune Blue» får vi en ganske røff produksjon til Lana Lane å være, og sånn sett har vi hørt dama med mer smakfull backing, men det handler uansett fortsatt om melodisk rock, noe som understrekes straks «Remember Me» åpner plata. Stilmessig har nok Lane til tider vært mer symfonisk tidligere, men når Norlander legger tangentsoloen er det mye velkjent også ved Lana Lane anno 2022.

Norlanders keyboards er da også ofte fremtredende, der de blant annet legger lettfattelige temaer i «Under The Big Sky», samtidig som Lanes vokal byr på gode melodilinjer. Noe av fiffigheten som har løfta en del tidligere plater er uansett fraværende, men dette til tross har Lane og Norlander nok en gang kommet opp med mye god musikk.

Den tidvis roligere «Really Actually» er sterk og byr på god melodiføring, og Lane synger som alltid fint, samtidig som man aner noen småprogressive elementer. Med akustiske gitarer tas det så helt ned i «Come Lift Me Up», hvilket setter nettopp Lanas stemme i fokus i en fin ballade, der gitarene også løfter helhetsinntrykket.

Utover på albumet følger flere gode spor, som «Bring It On Home » – der orgelet gir litt syttitallsfølelse – «Lady Mondegreen (She’s So Misunderstood)» og «Far From Home». Plata er videre på sitt mest melodiske i «Don’t Disturb The Occupants», som byr på noen ganske popa elementer.

Skivas tittelspor er småepisk med sine godt over åtte minutters spilletid, og byr på en oppbygning fra nedstrippa pianoballade til fullt band, med fine gitarpartier. Dette er en glimrende finale på et godt album som nesten når opp til femmer’n.

Jan Dahle

Ti års stillhet er over