Objekter i bakspeilet – Til minne om Meat Loaf

«Like a bat out of hell I’ll be gone when the morning comes» sang Meat Loaf i 1977, og en fredagsmorgen i 2022 kommer meldingen om at han borte. Rockelegenden Meat Loaf er død, og det er vanskelig helt å finne ut hva man skal skrive i dag. Det er så mange minner, det er så mye musikk som svirrer rundt i hodet, og samtidig føles det så tomt.

For undertegnede begynte det en vinterdag i 1981 da jeg hørte «Bat Out Of Hell» for første gang. Det grandiose som slo mot meg da tittelsporet åpna dette nå for lengst legendariske albumet har knapt vært matcha i rockehistorien, og det hele tok meg som en storm. Deretter skulle det komme både oppturer og nedturer, men minnene fra denne lørdagen er som etsa inn i hjernen.

Meat Loaf kom til verden i Dallas 27. september 1947, og ble døpt Marvin Lee Aday. Senere fikk han kallenavnet Meat Loaf, og det var altså under dette navnet mannen skulle legge verden for sine føtter. Gjennom siste del av sekstitallet og et stykke inn på syttitallet var Meat innom flere band, ga ut duettalbumet «Stoney And Meatloaf», sang på Ted Nugents «Free-For-All», og spilte i musikaler som «Hair», «The Rocky Horror Show» og «More Than You Deserve». Det var da også i forbindelse med sistnevnte Meat traff komponist og tekstforfatter Jim Steinman, og sammen skulle paret skape de mest fenomenale platene musikkverdenen har opplevd.

Veien mot «Bat Out Of Hell» var lang og kronglete, men albumet så endelig dagens lys høsten 1977, og sakte men sikkert skulle suksessen for et av tidenes mestselgende album bygges gjennom hard turnevirksomhet. Ett år på veien tok også nesten knekken på hovedpersonen selv, og med det begynte et mareritt som skulle lede opp mot det vanskelige andrealbumet, men i 1981 fikk vi endelig «Dead Ringer».

Innen den tid hadde Meat Loaf altså grepet tak i denne skribenten, og dermed er også ei felles reise på mange måter i gang. Meat skulle uansett slite mye gjennom åttitallet, både kommersielt, økonomisk, og på det personlige plan. Ikke alle platene var like gode heller, men man kunne likevel glede seg over mye, og da spesielt «Bad Attitude» i 1984.

Det er likevel ingen tvil om at Meat Loaf var best, på sitt mest grandiose og storslåtte, og med det i sitt absolutte ess når den store mannen med den store stemmen sang Jim Steinmans låtmateriale. I 1993 var også parhestene tilbake i storform da de slo seg sammen for «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell», som står igjen som kanskje tidenes comeback. Nok en gang ble det også fenomenal kommersiell suksess, stikk i strid med de pågående musikalske trendene.

«Bat Out Of Hell» kom som nevnt i 1977, midt under punkens store oppblomstring, mens vi i 1993 musikalsk befant oss i grungens tidsalder. En større kontrast til de nevnte trendene kunne Steinman og Loafs pompøse musikk knapt ha vært, og nettopp det at gutta skapte slik enorm suksess på tross av trendene er bare med på å understreke hvor tidløse disse skivene er, og hvorfor de nevnte platene er rockehistoriens to beste utgivelser.

Det var også i forbindelse med slippet av «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell» jeg hadde mitt første møte med Meat Loaf, da mannen var en snartur innom Norge for å promotere den ferske utgivelsen. Han var ordknapp, og gjorde kun et par intervjuer, så jeg måtte fortsatt vente en god stund på min første virkelige samtale med Meat, men invitasjonen til releasepartyet i Rabies MCs lokaler dumpa like fullt ned i postkassa.

Så langt hadde ting ikke gått riktig vei når det gjaldt å få oppleve Meat Loaf på scena, men da Oslo Spektrum sto på turnelista våren 1994 skulle jeg endelig få oppleve mannen på konsert. Opplevelsen var dessverre ikke den aller beste, selv om det likevel skulle vise seg å bli den beste Meat Loaf-konserten jeg så.

Av en eller annen grunn klaffa det ikke særlig godt for undertegnede når det kom til å få med seg konserter med Meat Loaf, og en trist opplevelse på Sweden Rock Festival i 2007 og en ikke mer enn grei konsert i Grieghallen i 2008 skulle bli de to neste, og siste, gangene jeg så ham live. På denne tiden var stemmeproblemene et faktum, og konsertene led under det.

Meat Loaf hadde en personlighet som var det amerikanerne kaller «larger than life», så mannen var stor og omfangsrik på så mange måter. Alt fra Texas er som kjent svært. Den første gangen jeg intervjua ham står da også igjen som en av de beste intervjuopplevelsene jeg har hatt. Meat var i Oslo for å gjøre PR for «Couldn’t Have Said It Better» i 2003, og han var i storform. Vi hadde en virkelig fin samtale, og Meat fremsto som den kjempen han på så mange måter var.

Saken er imidlertid den at Meat Loaf også var kjent for sine mørkere sider, og da han var tilbake i Oslo for å promotere «Bat Out Of Hell III – The Monster Is Loose» i 2006 endte undertegnede så til de grader i skuddlinja. Resultatet står igjen som det verste intervjuet jeg noen gang har gjort. Vi snakker altså om en kontrastenes mann, og med det grunnen til at undertegnedes Meat Loaf-minner ikke bare er gode. Dessverre ble dette mitt siste intervju med Meat, og med det kom det aldri en sjanse til å «rense lufta». Meat glemte nok muligens det hele ganske kjapt, men for denne skribenten er hendelsen noe som alltid har ligget der og gnagd.

Når alt kommer til alt handler det uansett om musikken, og selv om Meat Loafs diskografi er langt fra fullkommen – men hvilken artist med 50 års fartstid har vel levert konstant perfeksjon? – er det mye fenomenal musikk der. «Bat Out Of Hell» og «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell» topper som nevnt undertegnedes liste over tidenes utgivelser, og større enn det kan det ikke bli.

Så vil sikkert noen påpeke at det var Jim Steinmans låter som var hemmeligheten, og det er til en viss grad sannheten, men faktum er den at selv om Bonnie Tyler, Air Supply, Celine Dion og Pandora’s Box gjorde ypperlige versjoner av Steinmans musikk, så var det aldri den samme magien som når Meat Loaf angrep dette materialet med sine teatrale fremføringer. Meats store, nesten operaaktige, stemme var som skapt for denne storslåtte musikken. Jim og Meat utfylte hverandre til fullkommenhet, hvilket ble poengtert en gang for alle med «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell», der vi blant annet fikk de ultimate versjonene av flere tidligere utgitte låter.

Dessverre gikk det nedover med Meat Loafs stemme utover på 2000-tallet, og helsa begynte etter hvert å bli skranten. Konserter og turneer måtte avbrytes, og hans siste album, «Braver Than We Are», fremviser en vokalist som har mista veldig mye av stemmeprakten. Det ble heller ingen turne i kjølvannet av albumet, og nettopp det at Meat Loafs siste år som artist ikke skulle bli den helt store suksessen poengterer igjen hvilken berg-og-dal-banereise av ei karriere Meat hadde. Vi må også huske at det ikke kun handla om musikk, men også om blant annet et femtitalls filmer som skuespiller.

Det er altså et usedvanlig innholdsrikt liv som nå har kommet til veis ende, og for undertegnede er det utrolig mange minner som knytter seg til Meat Loafs karriere. Det enten vi snakker om det å lytte til platene, eller møtene med Meat selv, som i begge tilfeller altså kunne være enten himmel eller helvete. Men, det er vel nettopp sånn livet er, en serie med både opp- og nedturer.

Når vi nå minnes Meat Loaf er det tross alt de gode opplevelsene som dominerer, og det er ingen tvil om at mye av musikken Meat spilte inn kommer til å stå igjen som påler når rockehistorien skal oppsummeres. «Bat Out Of Hell», «Paradise By The Dashboard Light», «Two Out Of Three Ain’t Bad», «Dead Ringer For Love» og «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)» er alle udødelige låter som ble sunget til perfeksjon av Meat Loaf, så arven etter ham er udiskutabel.

Jan Dahle

Objekter i bakspeilet – Til minne om Meat Loaf