Høsten 2009 var Marillion i Oslo for å spille to nedstrippa konserter på Victoria, og i den anledning hadde undertegnede en prat med gitarist Steve Rothery. Intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #142, og er nå hente frem fra arkivet. Det hele presenteres slik det sto på trykk den gang, inkludert undertegnedes daværende vurderinger av Rotherys utvalgte Marillion-album.

Det er søndag og en overraskende oppegående Steve Rothery kommer slentrende ned i resepsjonen på Hotel Plaza, etter kvelden i forveien å ha gjort unna både konsert med Marillion, vært gjestegitarist med tributebandet Misplaced Neighbourhood, og slått seg løst til ut i de små timer.

Mannen og hans band er i byen i hovedsak for å gjøre to akustiske konserter i forbindelse med lanseringa av «Less Is More» – der Marillion har omarrangert og strippa ned en del av sitt tidligere materiale – men det har altså blitt tid til litt atspredelse også. Atspredelsene lar vi uansett ligge her, men nevnte utgivelse er naturligvis en god grunn til å ta en prat med gitaristen, både for å snakke om den, og for å grave litt i fortiden.

Før vi begynner arkeologiarbeidet tar vi som seg hør og bør for oss den ferske utgivelsen, og Steve forteller om ideen bak prosjektet.

– Vi har snakka om dette i noen år, og til tider har jo tre av oss vært ute som Los Trios Marillos, samtidig som bandet også har gjort et og annet akustisk show tidligere. Det å gjøre plata akkurat nå var min ide, og det fordi vi hadde kommet inn i en endeløs syklus bestående av skriving, innspilling, øving og turnering, og dette har tatt opp mesteparten av livene våre. Slik kan du uansett bare holde på en viss tid, før du må ha en kreativ pause, for å lade batteriene igjen, eller for gjenfinne inspirasjonen, om du vil.

– Etter at innspillingsprosessen rundt «Happiness Is The Road» pågikk en del lengre enn planlagt – det ble jo et dobbelalbum, med mange låter – følte jeg det ville være en farlig situasjon å gå rett inn i en ny skriveprosess. Jeg kunne se for meg en periode med mye frustrasjon, og det kunne blitt hardt å gjøre ei ny plate for oss nå. Dermed føltes det å gjøre ei akustisk skive, der vi kunne gjøre nye arrangementer på gamle låter, som en god ide da dette ville gi oss et pusterom.

Når et band gjør nyinnspillinger av gammelt materiale må det nødvendigvis en utvelgelsesprosess til, og for mange vil den bestå i å plukke frem de mest kjente låtene, men dette er ikke oversakende en tankegang Marillion styrer unna. Dermed finner vi ikke hva som kan kalles hits på «Less Is More», og da blir man mer nysgjerrig på hvordan materialet plukkes.

– Det vi gjorde var å se gjennom katalogen vår, og da prøve å finne de låtene der vi kunne tilføre noe nytt, eller gi låta et helt annet perspektiv. «Memory Of Water» var en av mine ideer, og den fungerte veldig bra. Derimot prøvde vi oss på «Fantastic Place» og «This Train Is My Life», men de fungerte bare ikke. De føltes enten ikke annerledes nok eller spesielle nok, men dette er sånt du ikke kan vite før du har spilt låtene.

– Noe av det du finner på plata er også variasjoner over arrangementer vi har gjort med Los Trios Marillos. Det handler også om å se for seg låtene på en ny måte, og om å omskrive dem, slik situasjonen var med for eksempel «Hard As Love» og «Quartz». Hele avslutningssekvensen på «Quartz» er blant mine absolutte favoritter, og på enkelte måter finner jeg dette partiet mer interessant enn den originale låta. Det å finne de rette låtene er selvfølgelig ikke enkelt når du har gjort såpass mange plater som vi har, men det handla altså om å finne materiale der vi kunne tilføre noe nytt.

Når det gjelder instrumenteringa er det ikke hundre prosent akustisk, da Rothery plukker frem elgitaren på to låter, men i all hovedsak handla det om å grave frem det man kunne finne av akustiske instrumenter.

– Det er ikke bare snakk om akustiske gitarer – jeg bruker blant annet en portugisisk gitar, som er et utrolig instrument – og vi bruker også xylofon, klokkespill, autoharpe, hakkebrett, pipeorgel, harmonium, og alle disse typer instrumenter. Dette har tilført mye, og det har gitt oss en mulighet til å se på hvordan vi kunne erstatte rollene i tradisjonelle partier som keyboardpartier eller bassriff.

– Når det gjelder det at jeg bruker den elektriske gitaren på to låter så kommer det av at jeg ikke hadde et ønske om å begrense meg til kassegitaren, for jeg mener det jeg tilfører som elektrisk instrumentalist er en viktig del av hva Marillion er. Jeg liker i alle fall å se slik på det selv. Det å skulle holde meg helt unna elgitaren ville for meg blitt litt for mye av en begrensning.

På turneen rundt «Less Is More» ble «Sugar Mice» til tider plukka frem, og da kan man jo lure på om noen låter fra Fish-perioden faktisk ble vurdert for plata.

– Nei, de ble nok ikke det, for det var egentlig ikke hva plata skulle handle om. Om vi hadde begynt å plukke av disse låtene ville det vært en fare for at det kunne fremstå som om vi ville cashe inn på suksessen fra bandets tidlige periode. Jeg elsker fortsatt de gamle sangene, og jeg spilte jo «Sugar Mice» med Misplaced Neighbourhood i går. Det var moro, og det føles godt å gjøre sånne ting.

– En dag vil jeg kanskje spille dette materialet igjen, men da kanskje ikke i en sammenheng med Marillion, for det føles ikke nødvendigvis riktig, selv om vi til tider spiller dem på våre conventions. Jeg kunne likevel tenke meg å spille disse låtene en gang i fremtiden, men det må da gjøres på riktig måte. Det vil si ikke å gjøre det som Mick Pointer, ved nærmest å gjøre det til et tributeband for deg selv. Det blir en mangel på verdighet når du gjør det på den måten.

– Kan du derimot gjøre det i riktig sammenheng kan det fungere å spille dette materialet igjen. Jeg skrev jo omkring 75-80 prosent av musikken vi gjorde i Fish-perioden, så det er veldig mye av meg i den musikken, og derfor ville det være synd om jeg ikke fikk muligheten til å spille materialet igjen.

Dette betyr altså at det aller meste av musikken fra denne perioden i realiteten er Rotherys komposisjoner, i motsetning til i dag der Marillion jammer frem det mest av musikken.

– Det hendte også at Mark kom opp med ideer på åttitallet, og til tider samarbeida vi, men det var i hovedsak jeg som var katalysatoren. Det kom nok blant annet av at min måte å skrive på er mer instinktiv, og dermed raskere. Samtidig ble det aller meste jeg skrev den gang brukt, men da Steve (Hogarth) ble med – og hele kjemien innad i bandet ble forandra – ble alle mer likverdige, selv om jeg fortsatt skrev det aller meste på de to første albumene etter det også.

– På de siste platene har vi derimot for det meste gått inn i et rom i felleskap for å jamme frem ideer, og å improvisere frem byggeklosser til konstruksjonen av låtene. Dette kan fungere, men det kan også være en veldig langdryg prosess mens du på en måte venter på det heldige uhellet.

– Noen ganger kan det hele også bli ganske politisk, for vi har alle forskjellig smak. Vi har holdt sammen i 20 år, og vi er ikke alltid enige om hva som er en god ide. Når det er sagt må det legges til at jeg har en veldig god følelse angående neste studioplate, og jeg tror vi har nådd et punkt der vi kan komme opp med noe veldig spesielt.

Hvordan har så overgangen fra at Rothery var Marillions hovedlåtskriver til at det hele blir jamma frem gått til? Er det et spesielt punk i karriera der overgangen skjedde, eller har det vært en gradvis utvikling?

– Den siste plata der jeg gjorde majoriteten av komponeringa var «Afraid Of Sunlight», men på deler av «Brave» var jeg ikke veldig involvert da min kone fødte vår datter på den tiden. På «Afraid Of Sunlight» var det uansett mine originalideer som lå til grunn for mye av plata, men da vi begynte å jobbe med Dave Meegan på «Anoraknophobia» fikk han oss mer inn på tanken rundt det å jamme ut ideene.

– Det Dave liker å gjøre er at vi jobber litt på låta, for så å jamme videre på ideene, og noen ganger kan det fungere. Jeg vil nok likevel påstå at om den plata lider av noe, så er det litt for mye av nettopp det jampreget. Det er uansett noen riktig gode låter der, og det er nok også grunnen til at vi har brukt noen av disse nå i det akustiske prosjektet.

– Personlig ønsker jeg nå å gå vekk fra det å bare jamme, og jeg ønsker nok å returnere til en mer strukturert innfallsvinkel til låtskriving igjen. Det er for øvrig snakk om å jobbe med John Helmer igjen på neste plate, og det kunne være en god ide for å fjerne noe av det kreative presset fra Steve. John og Steve har en veldig god kjemi seg imellom, og det kan tilføre en ekstra dimensjon igjen. Det er i det hele tatt mye som ser ut til å komme på plass, slik at vi kan komme opp med ei veldig sterk skive neste gang.

Rothery satser på en utgivelse på vårparten 2011, så fansen bør ikke holde pusten når det gjelder dette prosjektet. (Det skulle ble høsten 2012 for bandet slapp den aldeles ypperlige «Sounds That Can’t Be Made»)

– Du kan aldri vite hvor lang tid det tar, for noen ganger går skriveprosessen veldig raskt, mens andre ganger ender du bare opp med å lure på hvordan du har klart å skrive ei låt – for ikke å snakke om 15 plater – tidligere. Feilen du lett kan gjøre i den kreative prosessen er å prøve for hardt, og prøver du for hard får du gjerne noen mentale sperrer. Da blir alt bare hardt arbeid, men ofte må man komme seg gjennom en måned eller så med smerte, og den slags mental frustrasjon, før de kreative slusene åpner seg.

– Når du har kommet dit ligger problemet i å stoppe, for ellers blir du aldri ferdig med plata. Det er egentlig synd, for du er gjerne kommet i siget på dette tidspunktet, og dette skjedde i forbindelse med «Happiness Is The Road» – som likevel er et dobbelalbum – der «The Man From Planet Marzipan» og «Asylum Satellite» var to av de siste låtene vi skrev, samtidig som de er to av favorittene mine på plata.

Steve Rothery nevnte at han skrev det meste av bandets materiale tidligere, og når gitaristen holder liv i sideprosjektet The Wishing Tree – som nylig ga ut «Ostara» – kan man anta han fortsatt skriver mye.

– Denne jamtilnærminga av låter gjorde meg nok spesielt frustrert rundt tiden vi gjorde «Marbles», for jeg følte jeg hadde skrevet en del veldig sterke ideer som av en eller annen grunn ikke ble brukt. Det var da jeg begynte å skrive dette nye The Wishing Tree-albumet, som dermed ble gjort litt ut av frustrasjon.

– Det med låter er litt som dine barn, og du ønsker ikke at de skal være foreldreløse, og du ønsker å sende dem ut i verden. Det å ha et ekstra kreativt utløp er dermed en god ting. «Ostara» lærte meg også mye, og samtidig ga den meg kanskje tilbake litt av tilliten til mine evner. Det at jeg etter å ha skrevet så mye som jeg gjorde for bandet, for at vi deretter gikk over til jammeprosessen, gjorde kanskje at jeg mista litt av troa på mine evner til å skrive og å konstruere låter.

– Det å gjøre The Wishing Tree ble så en lang og smertefull prosess, siden jeg der gjør alt selv, men samtidig tilbakeførte dette tanken om at jeg fortsatt kan ta denne kreative tilnærminga til et prosjekt. Forhåpentligvis kan jeg altså gjøre dette igjen på den neste Marillion-plata.

Ikke bare er det måten Marillion har skrevet låtene på som har forandra seg opp gjennom åra, men også Rotherys spillestil har vært under utvikling. I de tidlige dager var det mer David Gilmour over ham, og han var mer melodiøs i sine soloer, men dette forsvant gradvis. De senere åra har så noe av dette Gilmour-preget kommet tilbake igjen.

– «Asylum Satellite» er kanskje noe av det mest Gilmourske jeg har gjort, så det er nok som du sier at dette er mer fremtredende igjen nå. Jeg ble i sin tid beskyldt av enkelte medlemmer i bandet for at jeg satt fast i mine rutiner, og dette var vel rundt tiden vi gjorde «Radiation». Jeg var ikke nødvendigvis enig i disse påstandene, men jeg gjorde da en innsats for å bevege meg litt vekk fra det du kan kalle trivselssonen min. Det ville si å gå litt vekk fra ting jeg nærmest kunne gjøre i søvne, og som ikke var en utfordring for meg.

– Det å bruke forskjellige lydbilder og forskjellige gitarer, samtidig som jeg bruker andre tilnærmingsmetoder, kan sånn sett være en god ting. Nå skal det også sies at jeg på den neste plata ønsker å bruke det beste fra alle verdener, der vi forhåpentligvis kan tilføre en del av det mer klassiske uttrykket. Igjen vil det uansett avhenge av hva låtene krever, og som låtskriver er ditt ansvar å yte låtene rettferdighet. Du ønsker heller ikke at noe skal låte datert, eller som noe du har gjort tidligere.

I sine tidligste dager fikk Marillion en del pepper fra pressa, der beskyldningene gjerne gikk på at bandet var en Genesis-kopi, men dette kom gutta seg etter hvert vekk fra.

– Jeg tror nok de beskyldningene kom mye av at Fish sminka seg, og at han skrev veldig engelske tekster til skotte å være. Vår originale keyboardist, Brian Jelliman – som skrev riffene til blant annet låter som «Forgotten Sons» og «Garden Party» – hadde også en veldig Tony Banks-inspirert stil, så hans synthlinjer var vel også med på å plasserte oss i Genesis-båsen.

– Det var nok en kombinasjon av disse faktorene, og det at EMI også kasta seg på dette – nesten litt som et billig poeng, der de gjerne likte å presentere oss som det nye Genesis – som gå oss det stempelet. Dette gjorde oss uansett ingen tjeneste, for jeg mener det var ganske stor forskjell på bandene. Jeg elsker uansett Genesis, og da spesielt tidlig Genesis, men det er etter min mening to helt forskjellige æraer.

Hva slags innvirkning hadde så en slik båssetting på et ungt og fremadstormende band, ble det slik at trangen til å skape et enda mer originalt uttrykk bare ble sterkere?

– Nei, jeg tror ikke vi lot oss påvirke så mye av det, og du kan se utviklinga vi hadde som låtskrivere veldig godt på det andre albumet vårt. På den første skiva – og kanskje spesielt på vår første EP, der du finner «Grendel» – kan du helt klart spotte røttene våre, men på den andre plata begynte vi nok å finne mer vårt eget uttrykk.

– Jeg kan for eksempel ikke se for meg at noen vil sammenligne ei låt som «Fugazi» med Genesis, for dette er noe helt annet, og det samme er «Assassing». Vi begynte dermed mye mer å finne vår identitet der, men da vi fikk hitene i forbindelse med «Misplaced Childhood», med blant annet «Lavender», fikk folk et helt nytt syn på bandet igjen.

– Da var vi plutselig et skotsk heavy metal-band for enkelte personer, og det kom nok mye av at vi på den tiden var mye på listene i Kerrang!, selv om «Kayleigh» og «Lavender» er nesten så langt unna heavy metal du kan komme. Det at vi var så mye i Kerrang!, sammen med designen på logoen vår, gjorde nok at vi for enkelte endte opp med et heavy metal-stempel.

I august 2007 gjorde Marillion en liten gjenforening med Fish – og begivenheten fant sted på torget i Aylesbury – der bandet gjorde «Market Square Heroes». Svært få fikk dette med seg, da det hele ble gjort så i all stillhet som mulig, men vi kommer selvfølgelig ikke utenom denne hendelsen når vi nå sitter her med Steve Rothery.

– Det var i forbindelse med 25-årsjubileet for vår første singel, «Market Square Heroes». Veldig godt planlagt var det egentlig ikke, og det var noe som skjedde nærmest i siste minutt. Fish skulle i forbindelse med jubileet spille på torget i Aylesbury, og det føltes som en god anledning for å understreke at det ikke er noe vondt blod mellom oss, samtidig som vi på en måte kunne lukke det kapittelet av Marillion. Det var også en måte å gjøre ære på historien oss imellom.

– Problemet med slikt er at selv om du – som oss her – gjør det av de rette grunnene, blir det likevel slått opp til noe mye større enn det egentlig er. Det ble plutselig en stor nyhetssak, mens vi hadde vært naive nok til å tro at dette kom til å gå stille for seg. For meg var det jo bare snakk om å spille på torget i Aylesbury, der jeg til daglig går for å gjøre unna handelen, men så står det hundre personer der med tårer i øynene når vi går på scena og spiller denne ene låta. Nyheten spredte seg så til BBCs nettsider, og det ble nevnt på radioen.

Dermed vil selvfølgelig ryktene om en gjenforening begynne å sirkulere, og hjemme sitter Steve Hogarth.

– Jeg tror dette var litt tøft for Steve, for det er litt som å gå til sengs med ekskona, og sånt skal du være forsiktig med. Det var uansett en god følelse å ha gjort dette, og på den måten altså å kunne lukke kapittelet. Samtidig er Fish fortsatt en mann jeg beundrer, og han er veldig talentfull.

– Jeg er ikke nødvendigvis enig i de musikalske retningene han har tatt, men det skal bli interessant å lese boka han skriver. Det å skrive er nok også en naturlig retning for ham å ta, for han er en fantastisk kommunikator. Det å lese dagboka hans fra Vietnam er også sånt som kan bli fascinerende.

I senere tid er en del livemateriale fra Marillions Fish-periode blitt utgitt på CD, og nettopp datidens vokalist har stått for historier i bookletene.

– Igjen er dette veldig interessant lesning. Han er rett og slett en begavelse når det kommer til ord. Det er klart mye av det blir ut fra et rent Fish-perspektiv, men mye av det er uansett tatt på kornet.

Nå vil det vel også alltid være slik at Fish ser ting på sin måte, mens Kelly ser de på sin, og Rothery på en tredje måte, og så videre.

– Du kan kanskje si det sånn, men du kan også si det slik at i gamle dager så fire av oss på ting på en måte, mens Fish så på det på en annen måte. Som vi pleide å si, ting er annerledes i Fish-verden, flirer Rothery.

Hva så med Rotherys trang til å fortelle historien, og da eventuelt å skrive sin selvbiografi. Er det noe som har vært en tanke?

– Nei, jeg har nok vært for opptatt til å tenke på det, men jeg har jobba en del på fotoboka mi. Jeg har nettsida mi, der du finner bilder fra hele bandets karriere. Det å ta bilder er nok mitt andre talent – ved siden av musikken – og jeg håper å kunne gjøre ei bok ut av dette, og kanskje holde noen utstillinger.

– Man kunne kanskje sette sammen alt vi bidrar med til en slags Marillion-dokumentasjon, for du har også dagbøkene til Steve Hogarth. Han er også veldig god til å sette historiene ned på papiret. Sånn sett kunne du fått ei interessant pakke om du kunne lage en boks med historiene til Fish, Hogarths dagbøker, og mine bilder.

Med et band som Marillion, med såpass lang historie, er det umulig her å komme inn på alt vedrørende bandet, men for å gjøre et utvalg av historiske øyeblikk i bandet karriere ber undertegnede Steve Rothery velge fem album han vil si er essensiell Marillion-lytting. Når dette er gjort går vi så nærmere inne på albumene og periodene rundt disse, og Steve plukker sine favoritter kronologisk.

– Jeg synes «Clutching At Straws» – den siste plata med Fish – er et bra album. Jeg mener ikke det er et perfekt album, men det er enkelte låter der som virkelig fungerte på så mange nivåer. «Warm Wet Circles», «White Russian» og «Sugar Mice» er veldig sterke.

– Videre er «Seasons End» ei plate jeg er veldig stolt over, og det mye fordi vi på det tidspunktet ble avskrevet som band. Jeg følte uansett at identiteten vår fortsatt ville skinne gjennom, for jeg hadde allerede skrevet så mye musikk. Til tross for at plata muligens låter litt datert er det ei veldig sterk skive.

– «Brave» er også ei plate som må med, og den var en slags reaksjon på at vi ble kobla med en pop-produsent for «Holidays In Eden». Ideen var å lage ei rå skive med masse energi, på kort tid. «Brave» utvikla seg derimot til å bli den plata vi hadde brukt lengst tid, da vi brukte ni måneder på den. Skiva kosta en formue, og den kosta oss kanskje også kontrakten med EMI. Vi endte opp med ei ganske intens og mørk plate, og den splitta nok også folk litt. I ettertid har det uansett vist seg at mange er glad i nettopp det albumet.

– «Afraid Of Sunlight» er så en av våre aller beste samlinger med låter, så den hører med her. Mitt femte valg vil nok så bli «Marbles», og igjen er det et album som viser at bandet – etter å ha gjort plater i 22 år – fortsatt hadde en del kreativitet igjen.

Der har vi altså Rotherys fem utvalgte, med begrunnelser, så nå er tiden inne for å se litt nærmere på historiene rundt disse platene. For å styre litt unna kronologien begynner vi med «Afraid Of Sunlight», som Steve altså mener inneholder en usedvanlig sterk samling av låter.

– Vi hadde et visst press på oss i forbindelse med «Afraid Of Sunlight», for plateselskapet var nok noe forbanna på oss etter «Brave». EMIs A&R-mann, Nick Mander, hadde blitt stående igjen litt som syndebukken da han hadde lovet sin sjef å få kontroll på Marillion, og at vi skulle gjøre ei plate på seks uker. Dette ble til «Brave», så Nick prøvde nok å få oss sparka fra selskapet, men det klarte han ikke, for vi solgte fortsatt 3-400.000 plater.

– Vi fikk uansett et strikt budsjett i forbindelse med «Afraid Of Sunlight», og det var da jeg kom opp med ideen om at vi skulle gjøre mer av innspillingene selv, og vi hadde jo utstyret vår i The Racket Club. Vi flytta over til et litt større bygg, og vi utvida studioet med litt nytt utstyr, og der gjorde vi innspillingene. Det å gjøre plata på denne måten ga oss muligheten til å bruke den tiden vi trengte, samtidig som vi kunne lage den plata vi ville i vårt eget miljø.

– Hver eneste låt fungerer, i motsetning til slik det ofte blir, der du har plater som er nær perfekt, men som har ei låt eller to som du ikke helt har klart å få det maksimale ut av. «Afraid Of Sunlight» er derimot så bra som vi kan gjøre det, og det er nok grunnen til at den er så spesiell.

«Afraid Of Sunlight» var altså en slags reksjon på «Brave», ei plate som skulle vært gjort raskt og smertefritt. Med en slik plan, hvordan kunne man da ende opp med ni måneder i studioet, og samtidig komme opp med bandets mest episke konsept noen sinne?

– Jeg tror det hadde mye med Dave Meegans visjoner, og måten han jobber på, å gjøre. Han var uansett veldig modig i og med at han hadde tatt denne muligheten til å produsere bandet, og han var gira på jobben, som han hadde tro på at han kunne gjøre veldig bra. Etter hvert ble han overbevist om at plata ble klar når den ble klar, hvilket fra et artistisk syn er beundringverdig, men fra et kreativt og realistisk synspunkt er det litt farlig.

– Vi var tross alt ikke i en situasjon der vi satt på en blank sjekk, og vi kunne ikke regne med å selge millioner av plater. Vi kunne ikke bli Pink Floyd eller Peter Gabriel, men vi tok likevel en slik tilnærmelsesmetode, noe som igjen selvfølgelig er noe av grunnen til at plata satte oss i en kinkig situasjon i forhold til EMI.

– Dave var uansett ansvarlig for å hjelpe oss å gjøre et veldig bra album, og for å styre oss i en ny retning. Samtidig er han nok også litt ansvarlig for å ha gitt oss en urealistisk tilnærmingsmåte til det å gjøre plater. «Afraid Of Sunlight» låter likevel bedre, og den ble gjort på en tredel av tiden det tok å gjøre «Brave». Dermed handler ikke nødvendigvis ei plateinnspilling om å bruke mye tid, for Dave Meegan er en mann som kan bruke et par måneder bare på å editere et trommespor. Han er den typen perfeksjonist, og han er så møysommelig, samtidig som han jobber umenneskelig hardt.

– Det er mye du kan lære av slikt, men samtidig oppdager du faren ved å drukne i detaljene. Vi brukte for eksempel utrolig mye tid på å gjøre overdubs, som endte opp med ikke å bli brukt når vi kom til miksen. Det var rett og slett for mye som skjedde i musikken, og vi måtte bare utelate noe. Dermed ble ting vi hadde brukt måneder på å spille inn klipt bort.

Vi beveger oss bakover i tid, og til siste kapittel med Fish, «Clutching At Straws», som ikke ble gjort under de aller enkleste omstendigheter.

– Det var på enkelte måter ei vanskelig plate å gjøre, og det var mye spenninger innad i bandet. Det var faktisk så ille at jeg forlot bandet i omkring 24 timer, så man kunne nok ane at det gikk mot slutten av en æra. For mange personer brukte for mye kokain, og det var ikke et veldig hyggelig sted å være. Det var egoer og andre problemer, og da ikke bare innad i bandet, men også blant andre involverte på plata og i managementet. Du kan sånn sett peke på mange problemer i denne perioden.

– Det underlige er at du som band strever etter å oppnå suksess, men når du har fått den er du likevel ikke særlig lykkelig. Den situasjonen ble riktignok ikke virkelig ille før på turneen i etterkant av «Clutching At Straws», men også det å spille inn plata skapte altså problemer. Mitt vennskap med Fish hadde nok dessverre blitt noe fragmentert allerede da vi var i Berlin og gjorde «Misplaced Childhood», så dette er vel en av de tingene som skjer gradvis over flere år.

– Alle har sine måter å takle det å være en suksessfull musiker på, og vi var også i en situasjon med dårlig management. Fish har sagt dette i mange intervjuer, og jeg må si meg enig med ham. Det handla ikke bare om den sinnssyke mengden med arbeid vi gjorde, men også hvor lite vi satt igjen med etter å ha blitt så suksessfulle som vi var. Men, la oss ikke gå nærmere inn på det, for det kan bli svært bittert, flirer Rothery.

Saken er uansett den at selv under en såpass vanskelig situasjon klarte bandet å komme opp med ei plate Rothery fortsatt setter høyt.

– Ja, det var dermed fortsatt en god kjemi der også, og selv om jeg der og da var frustrert var jeg samtidig overbevist om at vi kunne komme opp med noen gode radiolåter. «Kayleigh» hadde jo vært en stor hit, og «Lavender» gjorde det ganske bra, mens «Heart Of Lothian» hadde vært bortkasta, men det forsto jeg allerede da vi ga den ut.

– Jeg mente uansett vi kunne skrive noen låter til «Clutching At Straws» som skulle kunne holde oss oppe på dette nivået. Når man da kom til det lyriske innholdet i ei låt som «Warm Wet Circles» skapte kanskje det noe frustrasjon innad i bandet, men det var likevel en utrolig kreativ styrke der. På den annen side var vi kanskje ikke helt realistiske når det kom til hva vi skulle gjøre, og igjen er det snakk om en egotripp, der du tror alt du gjør er genialt.

– Det er uansett ei stor plate, men den kunne vært bedre. Albumet har likevel øyeblikk som virkelig understreker hva som var så spesielt da vi fem jobba sammen, og hva som var så spesielt med mitt forhold til Fish på den tiden.

Etter at Fish har sagt takk for seg i 1988 får bandet tak en vokalist med bakgrunn fra The Europeans og How We Live. Mannens navn var Steve Hogarth, og «Seasons End» blir første plate med ny stemmeprakt bak mikrofonen.

– Mye av musikken til «Seasons End» – og faktisk «Holidays In Eden» – hadde jeg skrevet allerede da Fish var med i bandet, så jeg visste det var mye god musikk der. Jeg fant så John Helmer, da vi innså at det kunne bli vanskelig å finne en vokalist som også kunne ta opp tekstarven etter Fish. Jeg likte Johns arbeid veldig godt, og jeg ga ham noen tekstideer, deriblant «Berlin», og han kom opp med noen glimrende tekster. Dermed hadde vi både et sterkt musikalske fundament, og mange gode tekstideer fra John.

– Når vi så begynte å jobbe med Steve hadde vi en kar på plass som kunne sette sammen det hele. Han er en kreativ artist selv, samtidig som han er både en god musiker og en god låtskriver. Dermed ble «Seasons End» til på rekordtid, og det gikk faktisk raskere enn noe annet album jeg har gjort. Vi hadde riktignok byggeklossene på plass, men det var likevel fenomenalt at ting gikk så fort.

– Det å spille inn plata var som en slags gjenfødelse, og vi produserte den sammen med Nick Davis. Det var en ny giv i bandet, og den første turneen med Steve var fantastisk. Det å se folk bli overbevist over Steve to-tre låter inn i settet var en god følelse.

Det å bytte vokalist er aldri enkelt, og et slikt bytte vil naturlig nok sette bandet under et stort press når det kommer til å måtte overbevise publikum om at det fortsatt har livets rett.

– Vi mista kanskje halvparten av fanbasen vår over natta da Fish forlot bandet, for vokalisten er rett og slett bandet for mange fans. Fish hadde selvfølgelig også en veldig gjenkjennelig stemme og personlighet. Mange trodde nok også kanskje at Fish hadde en betydelig større kreativ innvirkning på musikken enn han faktisk hadde.

– Fish er en utrolig tekstforfatter, og han skriver noen virkelig interessante og originale vokalmelodier, men han hadde ingen innvirkning på selve musikk. Det eneste tilfellet var kanskje da han foreslo at vi skulle gjøre noe islamsk i forbindelse med andreplata, og jeg som et resultat skrev introen til «Assassing» basert på de premissene, men da med et mer indisk preg.

Når Rothery så har plukka «Marbles» som sitt femte valg er vi inne i en helt annen periode av Marillions historie.

– Det er mye som er interessant ved «Marbles», og igjen jobba vi med Dave Meegan. Også denne gangen tok Dave av på det kreative plan, men resultatet ble et veldig bra album, som det føltes som om vi brukte en evighet på å lage. Vi fikk etter hvert litt problemer med deadlines, som du er nødt til å sette når en turne skal bookes og alt annet rundt en utgivelse skal organiseres.

– Coverdesignen er kanskje den sterkeste vi noen gang har hatt, og vi skapte en helhetlig pakke med en sterk identitet rundt akkurat det. Plata viste også styrken vi har i fanbasen da vi solgte skiva før den var spilt inn, noe som ga oss penger til å gjøre innspillingene. Samtidig brukte vi vel egentlig sinnssykt mye penger i forbindelse med plata og markedsføringa rundt den, men vi klarte på den måten å få en topp 10-singel igjen i Storbritannia.

– Hele prosessen rundt skiva åpna med at vi dro vekk for et par femdagers skrivesessions for hele bandet. Når du har ditt eget studio ender du stort alltid opp med å jobbe der, og det kan være fantastisk, men samtidig kan det bli slik at du føler deg som en deltidskomponist der fordi du har så mye annet du også må ta deg av. Derfor er det ingen bedre luksus enn det å kunne dra et annet sted å skrive.

«Marbles» ble også utgitt som dobbel-CD, selv om den versjonen av plata kun er tilgjengelig gjennom bandets nettside.

– Ja, og igjen var det en situasjon der vi bare jobba og jobba med Dave Meegan, med det resultatet at vi endte opp med mye materiale. Det å gi fansen muligheten til å kjøpe denne spesielle utgava er også noe som gjør plata unik. Mange artister har også fulgt i dette fotsporet, ved å selge spesielle utgaver av platene sine.

– Musikkindustrien – alt fra salgssteder til plateselskaper – ser ut til å dø, men det å gjøre litt spesielle utgivelser for fansen kan likevel fungere. Ved blant annet å gjøre disse forhåndssalgene har vi også på en måte gjort oss uavhengige av forandringene bransjen har vært inne i.

Med det kan vi vel slå fast at Steve Rothery en mann med positive tanker om fremtiden, og det er dermed lite som tyder på at Marillion nærmer seg slutten.

STEVE ROTHERYS UTVALGTE

CLUTCHING AT STRAWS (1987)
Dette er Fish’ studiomessige farvel til Marillion, og resultatet er ei riktig god plate, selv om undertegnede foretrekker de tre forgjengerne. Det åpner i typisk Marillion-ånd, stille og helt neddempa, men mens «Hotel Hobbies» bygger seg opp våkner gitarist Rothery virkelig til liv, og med det setter han en høy standard for platas gitarspill. Mannen er da også i sitt absolutte ess skiva igjennom, der han blant annet tilfører nydelige gitarlinjer til «That Time Of The Night».

I den mer rocka «Just For The Record» får så tangentist Mark Kelly vist seg frem med litt soloarbeid. Samtidig forteller Fish historier om hotellivet på veien, med en språklig finurlighet i særklasse. På veien mot den strålende og avsluttende «The Last Straw» finner vi fanfavoritter som «Warm Wet Circles», «Incommunicado», «Sugar Mice», og ikke minst «Slainte Mhath».

SEASONS END (1989)
Om man skal trekke frem et ledd som var noe svakere enn resten av Marillion på bandets fire første plater må det bli stemmen til Fish, men når den storvokste skotten blir erstatta av Steve Hogarth har bandet plutselig fått på plass en av rockens aller beste stemmer. Hogarth har en nerve og en sjel av de sjeldne, og det er sånn sett ingen tvil om at han stemmemessig løfter Marillion. Når mannen også banddebuterer med «Seasons End» er det lite å sette fingeren på, for her er gutta nesten på høyde med sine tidligere dager.

Det åpner igjen ypperlig med «The King Of Sunset Town», der bandete benytter seg mye av dynamikken gutta er i stand til å skape. Det fortsetter så med et nydelig stykke musikk i form av «Easter», der kassegitaren og Hogarths stemme er som skap for hverandre. Med det leverer også Marillion et av sine absolutte høydepunkter, men perlene kommer tett også videre utover på «Seasons End».

Alle låtene, utenom «After Me», er strengt tatt verdt å trekke frem, men la oss først nevne de ypperlige «Hooks In You» og «The Uninvited Guest», som fortsatt står som to av bandets sterkeste singler. Vi kommer heller ikke utenom den glimrende «Berlin» og dens historiske perspektiv, eller det fantastiske og småepiske tittelsporet, og den strålende orkestrerte «The Space…». Det er i det hele tatt bare å velge og vrake blant godbitene her, og det hele er glimrende produsert og fremført.

BRAVE (1994)
Her har Marillion gått for det store konseptet, og gjennom 71 minutter fortelles en historie basert på en virkelig hendelse med ei jente som ble funnet med hukommelsestap på ei engelsk bro. Musikalsk går bandet her noe vekk fra den streite samlinga med låter, og «Brave» blir sånn sett ei musikalsk reise som utvilsomt fungerer best når den nytes i sin helhet.

Det er dermed ikke til å komme utenom at flere av snuttene på plata fungerer best i den store sammenhengen, og dermed faller sammen om de plukkes ut som frittstående låter. Sterke melodisnutter blir til tider nærmest som mellomspill å regne, så det er ideer her som utvilsomt kunne vært videreutvikla til fullverdige enkeltlåter.

Det er uansett mye godt på plata hva mer tradisjonelle låter angår også, og «Living With The Big Lie», pianoballaden «The Hollow Man», og «Hard As Love» er alle ypperlig musikk som også står sterkt utenom konseptet. Platas vinner er for øvrig godbiten «Alone Again In The Lap Of Luxury».

AFRAID OF SUNLIGHT (1995)
Det er et litt eksperimenterende Marillion som møter lytteren på «Afraid Of Sunlight», samtidig som produksjonen er noe røffere enn vi er blitt vant til fra denne kanten nå. Gutta leker seg også litt med sekstitallsinspirasjoner der «Beyond You» har fått en veldig sekstitalls produksjon, mens «Cannibal Surf Babe» sier et tydelig hallo til The Beach Boys i åpningssekvensen.

Når det gjelder skiva som en helhet blir det nok litt for mye rolig stoff her, og «Out Of This World» blir rett og slett litt for stillestående. Dette til tross leverer Rothery en flott solo i nevnte spor. «Gazpacho» åpner ballet godt, og standarden opprettholdes med «Cannibal Surf Babe». Deretter får vi den aldeles fortreffelige «Beautiful», med så nydelige vokallinjer og en stemmebruk som ingen andre enn Hogarth kan matche. Skiva blir deretter litt ujevn, men uten noen gang å bli dårlig.

MARBLES (2004)
Det har gått ni år siden Rotherys forrige utvalgte, og i mellomtiden har bandet levert plater av varierende kvalitet. Også «Marbles» er noe varierende, og til tider litt langdryg, men dette til tross bør du så absolutt gå for den doble versjonen som etter hvert også har blitt sluppet gjennom normale kanaler.

Begge utgavene av skiva åpner med den 13 minutter lange «The Invisible Man», ei låt som fremviser en del riktige gode elementer, men som samtidig ikke når helt opp. Legger du på 5 minutters spilletid er du oppe i lengden på «Ocean Cloud», som blant annet byr på enkelte glimrende Pink Floyd-aktige partier, og dette høydepunktet alene er grunn god nok til å skaffe den fulle versjonen av albumet.

Låtmessig kunne nok deler av skiva vært litt mer strukturert, samtidig som det blir litt mye lavt tempo. Man gleder seg uansett over «Genie», den ypperlige «Don’t Hurt Yourself», og «The Damage» med sine ørsmå The Beatles- og Cheap Trick-tendenser. Avslutter helt på høyden gjør bandet også med 12 minutter «Neverland», og med det er ei litt ujevn skive rodd godt i land.

Jan Dahle