De komplette absurditetene


Prima Vera «1977-1983 – De Gærne Har Det Godt… I Boks!»
C+C

Herrene Jahn Teigen, Tom Mathisen og Herodes Falsk var som Prima Vera eksponenter for den absurde humoren, med inspirasjoner fra blant andre Monty Python. Resultatet ble suksess både på plate og scene, frem til det hele ramla fullstendig fra hverandre i Stockholm i 1984. Før den tid rakk gutta å gi ut sju album, og disse er nå samla i boksen «1977-1983 – De Gærne Har Det Godt… I Boks!», samtidig som livealbumet «The Prima Vera Show» og noen bonusspor er med på å fortelle den komplette historien.

Etter å ha gitt ut singelen «Du Er Eit Svin» som Noregs Punklag tok trioen navnet Prima Vera, og slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 1977. Med det var galskapen for alvor i gang, og i all hovedsak handler det om smått absurde gjendiktinger av internasjonale slagere. Som backing i studioet finner vi Jonas Fjeld Band, og nettopp det at Prima Vera gjennom hele karriera benytta seg av dyktige musikere, som fikk det til å låte bra, er mye av hemmeligheten.

Med Teigen på vokal får vi en god tolkning av The Beatles’ «Eight Days A Week» når Prima Vera innleder albumkarriera med «Åtte Dagers Uke», og Mathisen følger på med «Kåre Hitmaker», som understreker hvor fint mannen kan synge. Samtidig poengterer denne klassikeren nettopp hvordan humor kan kombineres med musikk som står seg på egenhånd.

Allerede her på debuten leverer Prima Vera noen av sine mest legendariske innspillinger, og «Jeg Har En Vind» – med Teigens stemmeprakt i fokus – og «Så Fint Å Være Idiot» er blant disse. Samtidig er det variert musikalsk sett, der «Du Får Drag Igjen» («Puttin’ On The Ritz») er småjazza, mens noe av The Whos uttrykk beholdes i «Jeg Bare Sitter Her Og Kjeder Meg» («I’m A Boy»). Videre befinner Prima Vera seg innenfor punkens rammer i «Du Er Eit Svin» («God Save The Queen»), mens «Jeg Undres» og den Ritchie Valens-komponerte «Mamma» er rene ballader.

Harry Worried skulle bli en gjenganger i Prima Veras univers, og her dukker han opp med sin jazzkvartett i «Gjesteopptreden II». Vi snakker da om en parodi på frijazz, som er en stor kontrast til «Elvis», som er basert rundt noen av Smokies beste låter. Det bærer så etter hvert over i rock’n roll når Buddy Holly & The Crickets’ «Oh Boy» har blitt til nærmest en reklamesang for sjokolademelk.

Det er også enkelte selvkomponerte spor på «Prima Vera», og deriblant den absurde «Dagsrevy Sang». Albumet avslutter også med den egenskrevne «Evert Tabbe» – der vi hører Falsk i innledningen – som er en parodi av Evert Taube. Den planlagte Erik Bye-parodien «Arne Belinda» måtte derimot droppes fra albumet, da Bye selv visstnok satte liten pris på dette. «Prima Vera» er uansett et fornøyelig album, som satte standarden for de neste seks åra.

Prima Veras andre album, «Brakara», ble det store kommersielle gjennombruddet da skiva ble sluppet i 1978. Formelen er den samme som på forgjengeren der en Baccara-medley byr på disco innledningsvis når platas tittelspor åpner ballet. Senere på albumet blir det mer disco i form av Bee Gees-parodien «Gight Feber». Igjen er det Jonas Fjeld Band som spiller, og det bærer direkte fra disco til trekkspill i «Det Er Norge Som Er Bra». På dette albumet – som for øvrig er den eneste av Prima Veras studioplater som tidligere er utgitt på CD – kommer klassikerne tett.

Igjen lekes det med mengder av genre, og «Saltzkammergut» hentes fra operettenes verden, mens «Piker, Vin Og Sang» er tilnærma pop i uttrykket. Det er da også et vesentlig poeng at Prima Vera har lånt veldig gode låter, som gjør et album som «Brakara» til fornøyelig lytting selv om man ser bort fra humoren. Plata står seg nemlig musikalsk, og når du legger humoren på toppen mestrer Prima Vera den vanskelig kombinasjonen av musikk og humor.

The Kinks’ «Sunny Afternoon» har blitt til «Svunnen Tid», der Teigen parodierer datidens frikere, mens syttitallstrendene også tas på kornet med «Kokt Ask Igjen» («Let’s Twist Again»). Aktualitetene fortsetter i Prima Vera-originalen «Data-Love», der det handler om EDB-arbeideren. «Grepa Tolk» («Let’s Call The Whole Thing Off») er på sin side et bidrag til den norske språkdebatten. Enkelte predikanters griskhet er så temaet i «Gi Meg Penger» («It’s A Heartache»), og dette er selvfølgelig like aktuelt 43 år senere.

«Vondt I Brystet» høres på sin side ut som arbeideres kampsang, men omhandler narkotikamisbruk, så temaene på albumet er vidtrekkende. Denne følges av «Så Lykkelig I Sverige» («Happy Together»), og med det får vi en av Prima Veras mest klassiske innspillinger, før gutta har gjort nok om på sin Erik Bye-parodi «Arne Belinda» til at den har sluppet gjennom nåløyet. Historien om denne nebbete fuglen er da også ren fornøyelse, der Mathisen gjør en ypperlig Bye-imitasjon.

Det oser munterhet av «Du Er Min «Darling» Britt», mens Teigen parodierer seg selv i «Zagra Znja Zagra» som er en variant av «Mil Etter Mil». Albumet avsluttes så med «Grethe Waitz» («Edelweiss»), og med det har Prima Vera levert sitt beste album.

NRK radios «Salmer Og Sanger Vi Gjerne Hører» ble til «Salmer Og Sanger Vi Gjerne Hiver» da Prima Vera trengte en tittel til sitt tredje album, og med det skulle storsuksessen med «Brakara» følges opp. Formelen er stadig den samme, hvilket vil si at det nok en gang er skrevet humoristiske tekster til i hovedsak velkjente melodier.

Det innledes med å følge opp ordspillet fra albumtittelen når «He’s Got The Whole World In His Hands» har blitt til «Det Er Makt I De Fjollete Hender», der det også slenges inn hint av Israels Eurovision-bidrag «Hallelujah». Deretter følger tre store Prima Vera-klassikere i form av «Den Sinte Festus» («Bonanza»-temaet vi kjenner godt fra TV), den særdeles muntre «Å Fjerne Brukne Ribben», og «Når Jompa Spiller Tuba Med Rumpa Ne’ På Cuba».

Materialet er basert på alt fra det tradisjonelle – slik som «De Platt-Fotte Menn» som er henta fra russisk folkemusikk – til sekstitalls The Beach Boys i «Tra La La», og det rimelig ferske der Rod Stewarts «Da Ya Thing I’m Sexy» har tatt form som «Trur’u Je Er Deilig». Dermed får vi disco-innslag også på dette albumet, men noe som derimot er nytt er at Joku Fahr (Tom Mathisens far, John Henry) gjør sin første gjesteopptreden for Prima Vera når han byr på trekkspill og sang på «Den Gamle Grønne Prammen».

Som alltid oser det munterhet av Prima Vera, og mer positiv enn herrene Mathisen og Teigen er i den delvis egenskrevne «Det Er En Fin Dag» er det ikke mulig å bli. Videre er «To Slapphe Mennesker» («Two Sleepy People») akkurat så slapp som tittelen sier, der Mathisen gjør duett med Turid Backer. «Hun Vil Aldri Forstå Meg» («She Wouldn’t Understand») er på sin side nok en klassiker, som Teigen gjorde til et av sine glansnumre under Prima Veras comebackshow i 2000.

Mathisens forkjærlighet for jazz åpenbarer seg i «De Gamle Gutta Fra Brazil» («The Coffee Song»), hvilket igjen er med på å skape det musikalske spriket Prima Vera alltid sto for. Helhetlig fungerer albumet uansett veldig bra, der «Jeg Tar Liv» hentes fra «Hair», «En Smule Rotete» synges flott av Mathisen, mens Teigen avslutter albumet med «Konkurranse-Låt», og med det har Prima Vera nok en gang underholdt lytteren.

Når vi er fremme ved «Fisle Narrepanne I Tyrol» befinner vi oss i et helt annet univers enn hva som er normalt for Prima Vera. Herodes Falsk påpeker da også i boksens liner notes, kalt «Omtrent Sånn Jeg Husker Det», at dette strengt tatt ikke er ei Prima Vera-plate, da musikken rett og slett stammer fra musikalen med samme navn.

All musikk og tekster er skrevet av Teigen, Falsk og Mathisen, og det hele innledes med «Jodlesang» som for å poengtere at vi befinner oss i Alpene. Som i «Sommer I Tyrol» befinner vi oss også her på vertshuset Den Hvite Hest, og det hele blir egentlig ikke mer enn en parentes i Prima Vera-historien.

Blåserne er gjerne fremtredende i lydbildet, og låtene blir ofte av det anonyme slaget. «Oppasseren» og «Bingle Bingle» byr uansett på fin melodiføring, mens «500 Mil Til Nashville» er småtrivelig. Den største klassikeren fra «Fisle Narrepanne I Tyrol» er uansett «Når Jeg Kommer Diiit», mens «Han Er Gal» også har nådd litt ut forbi selve musikalen og albumet.

«Den 5te» er albumet som skapte rabalder grunnet det opprinnelige coveret, og samtidig overtar Lava som backingmusikere etter at Jonas Fjeld Band stilte trofast på trioens tre første album. Med det opprettholdes naturligvis den musikalske kvaliteten, og Teigen, Mathisen og Falsk byr på nok et knippe udødelige Prima Vera-slagere.

«Naboen» («Drivin’ My Life Away») er utvilsomt blant Prima Veras mest legendariske låter, der Teigen legger ut om alt han lar seg irritere over ved naboens oppførsel og personlighet. «Ra-Ta-Ta (Det Blir Krig)» («Pata Pata») er nok et kutt som har satt spor etter seg, der det med munterhet synges om faren for krig.

Blant Tom Mathisens parodier står «(H)Ode Til Bob» igjen som et karrierehøydepunkt, der Bob Dylans liv på veien beskrives med sedvanlig humoristisk vri. Videre parodieres «Svake Mennesker» i jazzversjon, og med det befinner vi oss også på Balla Jazzhus der gjengangeren Harry Worried’s Quartet musiserer. Teigen gjør her en artig figur som jazzsangeren Kannicke.

I det som egentlig er velkjent Herodes Falsk-stil harselerer Mathisen med den mindre fortreffelige byen «Drammen» («Houston»), mens Joku Fahr radbrekker Stevie Wonders «You Are The Sunshine Of My Life». Videre plukker gutta frem en av datidens store hits, Kim Carnes’ «Bette Davis Eyes», som forteller om «Ivar Medaas Øyne».

Blant andre klassikere som danner det musikalske bakteppet for Prima Vera finner vi The Marbles’ 1968-hit «Only One Woman», der Teigen synger om å forlate byen og dra «Langt, Langt Mot Nord», og Diana Ross’ da relativt ferske «Upside Down», som nå heter «Opp Og Ned». Her gjester Øivind Blunck, som blant annet raljerer med seg selv i denne disco-slageren.

Forklaringa på hvorfor «Rudolf Er Rød På Nesen» er også en udiskutabel Prima Vera-klassiker. «Betong» har derimot stukket seg mindre frem i ettertiden, og dette er gjenbruk av ei Erling Bonde/Tom Mathisen låt fra syttitallet, der Teigen nå står for sangen. Som en helhet er ikke «Den 5te» helt på høyden med «Brakara» og «Salmer Og Sanger Vi Gjerne Hiver», men også her er det mye fornøyelig å glede seg over.

Året er 1982 når Prima Vera slipper «Ha Ha He He Ho! (De Gærne Har’e Godt)», og nå er samarbeidet med Marius Müller i gang for fullt. Samtidig er albumet mindre basert på coverlåter enn tidligere, men det hele innledes uansett med en småhysterisk tolkning av «La Bamba».

«Busemann Sang» er så første originallåt ut, og her klarer gutta å komme opp med ei fengende låt, som tekstmessig hinter mye mot ting Falsk og Mathisen skulle drive med i åra etter Prima Vera. «Alle Får No’ Til Jul» forteller så blant annet om herpes, og dette til en fin melodi, sunget av Mathisen. Marius Müller får så mye gitarplass i «Kaster Opp», og nok en gang har Prima Vera skrevet ei låt som sitter godt, som med en mer seriøs tekst nok kunne hatt et helt annet liv. Det samme gjelder ei popa låt som «Mu Mu».

Det er uansett også her et knippe med lånelåter som har blitt primaverafisert, og Jon Eberson Groups «Jive Talking» har blitt til «Feil Talking», som i stor grad fremføres på tvilsom engelsk og etter hvert med scatting fra Mathisen. Joku Fahr dukker så opp igjen for mer radbrekking, og denne gangen er det «Ebony And Ivory» som får gjennomgå. «Padde» («Feelings») har på sin side noe litt jazza over seg, der Mathisen forteller en litt tragisk historie. Applausen gir for øvrig en Balla Jazzhus-følelse.

Albumets styrke er at Prima Vera-originalene er gode låter, og tittelsporet er nok et eksempel på det, der melodibruken er fengende. Samtidig ligger selvfølgelig humoren over det hele, men her er den ikke mer absurd eller drøy enn at dette passer hvermansen som kanskje synes «Busemann Sang» og «Alle Får No’ Til Jul» blir for platt. «Sex! Sex! Sex!» er så et spark til mediene som er opphengt i nettopp sex, og dette gjøres til et relativt rocka musikalsk bakteppe.

Over i coveravdelingen igjen gjør Øivind Blunck nok en gjesteopptreden når han synger Roxy Musics «More Than This», som har blitt til «Berre Piss». Her jobber hovedpersonen som dovakt, og tekstmessig blir det på en måte full krasj satt opp mot Bryan Ferrys fine melodiføring. Videre er Mathisens a kapella tolkninger av «I Left My Heart In San Francisco» og «Boom Bang A Bang» korte og småabsurde.

«Min Gamle Flamme» er det avsluttende originalsporet, og her gjør Falsk et av sine sjeldne bidrag til Prima Veras innspillinger der han kan høres. Mannen er ellers i hovedsak en ingrediens i den kreative prosessen som fører opp mot selve studiojobben. Med det har trioen også levert sitt siste ordinære studioalbum, da vi ved neste korsvei treffer Prima Vera i filmens verden.

«Her Kommer Olavs Menn» er soundtracket til «Prima Veras Saga Om Olav Den Hellige», og her står Jahn Teigen alene bak flere av komposisjonene, mens det bare er et par coverlåter. Filmen understreka en gang for alle hvor inspirert Prima Vera var av Monty Python, men suksessen uteble, og filmen er i dag nærmest som sunket i jorden. Musikken er derimot igjen tilgjengelig takket være denne boksen.

«Olavs Menn» er ei fengende låt, med mye Marius Müller, og dette er utvilsomt det musikalske høydepunktet på soundtracket. «Vår Konge Er Topp», filmutdraget «Olav Vender Hjem» og den a kapella «Dødmannskoret» er videre småfestlige spor, men dette blir uansett noe annet enn det mer klassiske Prima Vera som var basert rundt andres hits.

Samtidig får vi mer typisk, og seriøs, filmmusikk i form av to «Romantica» og «Olavs Tema», som er stemningsfulle og fine pianostykker. Også to deler «Reisemusikk» er blant flere instrumentaler, og sånn sett er ikke albumet utelukkende basert på humor.

«Son Of A Preacher Man» er noe så sjeldent som Prima Vera som gjør en ren cover, med originaltekst uten på noen måte å forsøke å gjøre humor ut av det. Da blir det noe annet når The Beach Boys’ «Good Vibrations» kommer som «Guds Vibrasjoner», og nærmere det typiske Prima Vera-uttrykket kommer vi ikke på «Her Kommer Olavs Menn».

Plata avsluttes med sketsjen «Brannen I Treningsdrakten», og dette er god humor innenfor Falsk/Mathisen-universet. Siden Prima Vera med dette også setter sitt punktum kan vi regne dette som en overgang til fremtiden, der Falsk og Mathisen skulle fortsette samarbeidet, mens Jahn Teigen gikk videre på egenhånd.

I 1999 ble «The Prima Vera Show» gitt ut på CD, og dette er et opptak fra ABC-teatret i mars 1983. Innholdet er 14 låter, ispedd blant annet noen introduksjoner fra Herodes Falsk. Det var da også på scena Falsk kom helt frem i rampelyset i Prima Vera-sammenheng, der mannens galskap – både visuelt og verbalt – ikke helt var skapt for studiosituasjonen.

Standuperen Falsk kan være hysterisk morsom, og dette kom til sin rett når Prima Vera – og senere Falsk og Mathisen – inntok scenene rundt omkring. På dette opptaket får vi høre typisk Falsk-humor i «Dikt Avd.» – delvis akkompagnert av Harry Worried’s Duo – og «Barndomsmonolog», og mannen er i sitt ess.

Videre får vi høre klassikere som blant andre «Feil Talking», «Kåre Hitmaker», «Kaster Opp», «Så Lykkelig I Sverige», «Så Fint Å Være Idiot», «Det Er En Fin Dag», «Naboen» og «Ha Ha He He Ho! (De Gærne Har’e Godt)», og «The Prima Vera Show» er med det et godt livedokument. Det er uansett slik at Prima Vera bød på veldig visuelle show, og sånn sett mister man uansett mye på en CD. Som et minne fra den komplette galskapen er dermed DVD-en fra comebackshowet i 2000, «(A)Live… And Kicking», det ultimate livedokumentet fra trioen.

Denne siste disken i boksen er utvida med ni bonusspor, der singellåter, outtakes og alternative versjoner er samla, og med det blir «1977-1983 – De Gærne Har Det Godt… I Boks!» en komplett samling av Prima Veras innspillinger.

Først ut er singelversjonen av «Du Er Eit Svin», og deretter følger «Det Må Være Spøk», som er henta fra samlealbumet «The Best Of Ebba». Dette er trioens tolkning av The Monkees’ «I’m A Believer», og uten at dette er et Prima Vera-høydepunkt er det likevel munter lytting.

«Heiser Opp» er guttas versjon av Paul McCartneys «Coming Up», men den planlagte utgivelsen ble i sin tid stoppa av komponisten. Det tekstmessige tar for seg kjendisers tilsynelatende umettelige trang til å foreta ansiktsløftninger, og dette er nok et eksempel på at Prima Vera kan være like aktuelle 40 år senere. Samtidig understreker opptaket at gutta har det moro i studioet.

Mer tidligere uutgitt materiale følger i form av en alternativ versjon av «Har Du Sans For Nisser», denne gang som duett mellom Teigen og Mathisen, og en annen «Konkurranse-Låt» enn den som ble brukt på «Salmer Og Sanger Vi Gjerne Hiver». Resultatet av konkurransen ble for øvrig å finne på «The Best Of Ebba» som «Vinnernes Konkurranselåt», der Prima Vera-fan Bjørn Dahl har tilført sitt vokalbidrag med passende hell.

Boksen avrundes med den svenskspråklige singelen som inneholdt «Det Är Sverige Som Är Bra» og «Så Lycklig I Norge», og om disse versjonene ikke akkurat er på høyde med de norske, er dette en artig kuriositet. Det samme må sies om det tredje og siste sporet på singelen, «Två Minuters Tystnad», som er akkurat hva tittelen indikerer, frem til det kommer en overraskende slutt.

Med det er Prima Veras komplette musikalske historie samla i én boks, og dermed er et stort CD-hull i norsk musikkhistorie endelig fylt igjen. Gjennom disse åtte diskene er du da også garantert mye moro, kombinert med gode innspillinger, og når savnet etter å oppleve Prima Veras visuelle galskap tar over kan man alltids lete seg frem til YouTube-kanalen til Tom Mathisen, Herodes Falsk og Prima Vera.

Jan Dahle

De komplette absurditetene