En epoke i boks


Skid Row «The Atlantic Years (1989-1996)»
Atlantic

Skid Row gjorde furore da bandet slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 1989, og de neste par åra skulle være en eneste stor suksesshistorie for bandet. Kvintetten rakk alt i alt tre studioalbum før vokalist Sebastian Bach tok mikrofonen og gikk i 1996, og det er disse platene, sammen med et par minialbum, som nå er samla i boksen «The Atlantic Years (1989-1996)», som består av fem CD-er eller sju LP-er.

Debuten «Skid Row» tok rockeverdenen med storm, og tre låter fra skiva står i dag igjen som udiskutable klassikere, men før vi når disse sparkes albumet i gang med «Big Guns». Det hele låter veldig av sin tid der Michael Wagner produserer, og bandet plasserer seg et sted mellom hardrock og metal. Gitarene slår mot deg – Dave «The Snake» Sabo og Scotti Hill pøser på med gitarer gjennom hele plata – mens Bachs vokal er akkurat passe aggressiv. Det viktigste er uansett at Skid Row har kommet opp med sterke låter.

Det er ganske høyt tempo når «Sweet Little Sister» følger, men samtidig er refrenget melodisk og koringene gode. «Can’t Stand The Heartache» er på sin side enda mer melodibasert, mens gitarene ellers dominerer lydbildet, før det blir et tøffere uttrykk når «Piece Of Me» følger. Uansett hvilken retning bandet beveger seg i er melodibruken sterk, og det sammen med en ganske kompromissløs holding er vinnerformelen, noe spor som «Here I Am» og den rett i trynet «Makin’ A Mess» understreker.

Det er uansett når gutta tar den litt ned det ultimate mesterverket på plata skapes i form av «18 And Life», som var albumets andre singel, og bandets kommersielle gjennombrudd. Her legger Bach hele sjela i fremførelsen av en tragisk historie, og gutta bak ham er med på å skape et gåsehudfremkallende utrykk i denne powerballaden. Et herlig riff går i bakgrunnen, men først og fremst er dette suveren melodiføring.

Det store hymnen på plata er «Youth Gone Wild», og dette er også klassikeren som er det sikreste livekortet for både Skid Row og Sebastian Bach i dag. Det svinger godt av låta, og denne singelen er akkurat den typen allsangfremkallende låt som traff ungdommen rett i hjertet på slutten av åttitallet.

Skivas siste singel var den flotte balladen «I Remember You», og dette er melodiføring på sitt aller ypperste. Samtidig låter Bach akkurat passe desperat underveis, og sluttresultatet er en av genrens aller største ballader. Albumet avsluttes så med «Midnight/Tornado», som låtmessig er skivas mest anonyme spor, men også denne fungerer på sitt vis. Skid Row hadde med det levert en ultrasolid debut, som i dag står igjen som en klassiker fra sin periode.

Etter suksessen med «Skid Row» hadde det vært enkelt for bandet å gå for det mindre hardtslående, og med det et sikrere kommersielt uttrykk på oppfølgeren «Slave To The Grind». New Jersey-gutta valgte i stedet å gå i motsatt retning, med et mer kompromissløst album enn debuten, både på det musikalske og tekstmessige plan. Lytteren lures riktignok inn i en falsk trygghet når platas første singel, «Monkey Business», innledes med et litt bluesa parti, men så smeller bandet til med en hylende Bach i førersetet. Øset er i gang i ei fortreffelig låt som understreker at materialet fra forrige skive kan matches, samtidig som det også er plass til det litt mer luftige underveis.

Formelen er ellers mye den samme som sist, der Wagner har skrudd et sound som baserer seg rundt gitarene, og som samtidig gir plass til det melodiske. Det gjelder selv når bandet sparker hardt fra seg i det suverene tittelsporet, som er så tøft som Skid Row kunne bli. Riffinga er tung, samtidig som refrenget er catchy og rett i trynet. Det fortsetter så med glimrende riffing og et tøft uttrykk i «The Threat».

Akkurat som på debuten har bandet også kommet opp med noen suverene roligere spor, og «Quicksand Jesus» er den første av disse, der den med sin oppbygging etter hvert blir mer massiv og gir god plass til gitarene. Topper seg på balladefronten gjør gutta så senere på plata med blant annet nydelige gitarlinjer i «In A Darkened Room», der temaet er misbruk av barn, hvilket poengterer at Skid Row kunne være langt dypere og mer alvorlig enn «Youth Gone Wild».

Rachel Bolans bass drar i gang energiske «Psycho Love», og når «Get The Fuck Out» følger er Skid Row på sitt hissigere, men samtidig beholdes det melodiske elementet. Det er videre et godt driv i «Livin’ On A Chain Gang», og både den punka «Riot Act» og den mer groovy «Mudkicker» er seriøse gromlåter. I det hele tatt er «Slave To The Grind» et gjennomført album, som helhetlig vinner over debuten. Skiva avslutter for øvrig med den sterke balladen «Wasted Time», der vi igjen får oppleve en Bach som lar desperasjonen komme til overflaten.

I 1992 dro Skid Row ut på et sidespor da bandet slapp cover-EP-en «B-Side Ourselves», og med det gjennom fem låter viste hvor en del av bandets inspirasjoner var henta. Flere av låtene hadde for øvrig allerede vært ute som b-sider, men dette er likevel ikke en komplett samling av coverlåtene orkesteret hadde spilt inn på denne tiden.

Ramones’ «Psycho Therapy», som var et rimelig fast innslag i bandets livesett, innleder skiva, og som i konsertsammenheng er det bassist Bolan som tar seg av vokalen. Gutta gjør en god versjon der punkelement er beholdt. Videre følger en glimrende versjon av Kiss-godbiten «C’mon And Love Me».

Det mest interessante sporet her er uansett Judas Priests «Delivering The Goods», innspilt live i Phoenix med Rob Halford i duett med Sebastian Bach. Stilmessig er dette i utgangspunktet i kontrast til Rushs «What You’re Doing», men Skid Row gjør alt materialet her på sin måte, hvilket gir plata et relativt enhetlig uttrykk. Siste låt ut er så en fin versjon av «Little Wing», originalt av Jimi Hendrix, og med det er en litt uhøytidelig utgivelse godt i havn.

Når vi er fremme i 1995 har mye skjedd i musikkens verden siden «Slave To The Grind», og ikke minst har grungen dytta de fleste åttitallsbandene ut på sidelinja. Flere av disse prøvde å tilpasse seg de nye tidene, men med lite kommersielt hell. Også Skid Row skulle la seg påvirke av det nye musikalske klimaet da bandet slapp «Subhuman Race», og heller ikke de klarte å oppnå nevneverdig suksess ved å tilpasse seg.

Førstesingel «My Enemy» innleder albumet, og viser umiddelbart at gutta har plukka opp et og annet fra grungens verden, men i motsetning til en del andre band fra Skid Rows generasjon mister ikke kvintetten seg selv underveis. Dette låter dermed fortsatt udiskutabelt Skid Row, om enn litt oppdatert soundmessig. Her er det tungt, og Bob Rock har tilført en litt luftigere produksjon enn Wagner gjorde på bandets to foregående album.

Det er gjerne et mindre aggressivt Skid Row vi møter her, og spor som «Firesign» og høydepunktet «Beat Yourself Blind» bærer mye preg av at åttitallsrocken på mange måter ligger i koma på denne tiden. Resultatet er også ei mindre umiddelbar Skid Row-skive, og dermed ei plate som nok krever litt mer av lytteren. Låtmessig er heller ikke plata like sterk som de to første fra bandet, og «Remains To Be Seen» er lite minneverdig, men «Subhuman Race» er likevel et helhetlig godkjent album.

Når vi får et uptempo spor som «Bonehead» er punkelementet tilstede igjen, og med Wagner-produksjon kunne både denne og «Medicine Jar» glidd rett inn på «Slave To The Grind». Også tittelsporet byr på høyt tempo, men her i en noe mer rett frem metal-form. Det litt roligere og mer melodiske dukker så opp i «Eileen», selv om det også her blir plass til det småtunge.

Den seige «Frozen» henter igjen mye fra grungen, og resultatet er ei låt som fungerer bra. Singlene «Into Another» og «Breakin’ Down» fremviser bandet med et luftigere utrykk, og deler av sistnevnte er det nærmeste vi kommer balladene fra tidligere skiver. Albumet låter uansett ganske tøft til tider, og den smått energiske «Face Against My Soul» er god med trommis Rob Affuso i fokus. «Iron Will» er en tilsynelatende relativt hardtslående avslutning, men så dukker det opp en liten ubestemmelig snutt etter et par minutters stillhet.

På singlene fra «Subhuman Race» ble det sluppet noen liveinnspillinger fra London, og i Japan ble disse samla på minialbumet «Subhuman Beings On Tour!!». Denne skiva er inkludert i boksen, og dermed kan vi høre hvordan bandet låt på vårparten 1995, der «Slave To The Grind» innleder skiva.

En beintøff «Beat Yourself Blind» er eneste låt fra «Subhuman Race», og ellers er «Riot Act» og «Monkey Business» – inkludert et jamparti – på plass fra «Slave To The Grind». Dette er godt livemateriale. Videre synger Bolan seg igjen gjennom «Psycho Therapy», mens «Delivering The Goods»-opptaket kommer i en ny miks. Som en samling av live-b-sider er dette ei helt godkjent skive.

At sistnevnte disk er inkludert i boksen er flott, men samtidig er det ikke til å komme utenom at denne boksen burde vært utstyrt med mer ekstramateriale for på den måten å samle alt fra Atlantic-perioden. Bonuslåter som «Beggar’s Day» og «Forever» mangler, og det samme gjør et par coverlåter og noen liveopptak. Denne boksen hadde også vært en ypperlig anledning til å gi ut Westminster-opptaket fra 1989 på fysisk format, men dessverre har de som har kommet opp med ideen valgt å gjøre en veldig halvveis jobb. Musikken vi får er det uansett ingen grunn til å klage på.

Jan Dahle

En epoke i boks