Legende med oppdatert sound


Rod Stewart «The Tears Of Hercules»
Warner

Etter 60 år i bransjen er Rod Stewart fortsatt en aktiv artist, og den musikalske veien fra Faces, via «Do Ya Think I’m Sexy?» til «The Great American Songbook»-serien har vært lang og variert. Nå er briten så ute med «The Tears Of Hercules», som nok en gang er et samarbeid med komponist og produsent Kevin Savigar.

Stewart og Savigar har skrevet åtte av albumets 12 låter i fellesskap, mens gitarist Emerson Swinford har bidratt på to komposisjoner. Resultatet er et godt album, som kombinerer det moderne med et litt klassisk rockeuttrykk.

Det skapes en munter stemning innledningsvis når «One More Time» byr på akustisk gitarplukk, og tydelig programmerte rytmer samt fele og banjo som etter hvert kommer inn. Det er noe litt Rednex-aktig gjemt inne i dette, og låtmessig er dette melodisk og trivelig. Med det byr Rod på en litt forsiktig albuminnledning, før det etter hvert blir mer plass til Swinfords elgitarer når «Gabriella» følger.

Rytmebruken er maskinell og som skapt for dansegulvene, men samtidig legger altså Swinford rockegitarer underveis, og han slår seg løs på solosiden. Dette skaper en hybrid av klubbmusikk og rock som fungerer veldig bra for 76-åringen Stewart. Det er for øvrig Savigar som står for programmering og det meste av instrumentering på plata, men J’Anna Jacoby byr på fele i blant andre «All My Days».

Det dukker opp tre coverlåter underveis, og først ut er en vellykka versjon av Soul Brothers Six’ «Some Kind Of Wonderful», der gitaren er småhissig, og det hele gynger godt av gårde. Videre er platas tittelspor henta fra Marc Jordans katalog, og dette er en fin pianoballade med hint av «Öppna Landskap». Den siste coveren er Johnny Cashs «These Are My People», som er god med sitt svingende rytmemønster og behagelige instrumentering som bygger seg opp mot det litt mer pompøse.

Stewart hedrer også Marc Bolan med «Born To Boogie», som naturlig nok byr på et rocka uttrykk. Dette er et spor som nok hadde kledd en mer levende rytmebruk, men det fungerer likevel godt. Det låter uansett enda mer maskinelt i «Kookooaramabama», der «blåsere» og fremtredende koringer også er vesentlige elementer ved siden av det programmerte soundet.

Med «I Can’t Imagine» legges det hele over i et mer popa landskap. Dette er albumet på sitt mest moderate, og den gode melodibruken gjør at dette blir et fint innslag på skiva. Også balladen «Hold On» er av en type som nok treffer et voksent publikum, og med det kjernepublikummet til Stewart. Det er dermed ganske naturlig at disse to – sammen med «One More Time» – var smakebitene som ble sluppet i forkant av albumutgivelsen.

«Precious Memories» tar lytteren med tilbake mot sekstitallet, mens den avsluttende balladen «Touchline» er ei låt som er som skapt for Stewarts hese røst. Stemmemessig holder mannen seg også overraskende godt, og Rod Stewart anno 2021 har med «The Tears Of Hercules» levert et godt album.

Jan Dahle

Legende med oppdatert sound