Et første farvel


Whitesnake «Restless Heart (25th Anniversary Edition)»
Rhino
(For originalalbumet)
(For bonusmaterialet)

Etter samarbeidet med Jimmy Page, som så ble fulgt av en liten «Greatest Hits»-turne for Whitesnake, hadde David Coverdale planlagt å legge ut på ei soloreise da arbeidet med «Restless Heart» ble påbegynt. Dette til tross var Whitesnake-gitarist Adrian Vandenberg fortsatt med på laget, og etter press fra plateselskapet ble plata etter hvert utgitt som et Whitesnake-album, og med denne jubileumsutgivelsen – som kommer i flere versjoner, men her tar vi for oss boksen bestående av fire CD-er og en DVD – drar hovedpersonen det hele mer mot det Whitesnake-soundet han i dag foretrekker.

La oss først ta for oss det originale albumet, som altså var ment å bli Coverdales soloalbum, hvilket nok også var med på å gi hovedpersonen muligheten til å tenke i litt andre baner enn han hadde gjort på de siste par Whitesnake-skivene. Resultatet er likevel et stykke unna den fullblods soloplata som kom i form av «Into The Light» i 2000, og sånn sett befinner Coverdale seg her uttrykksmessig et sted mellom nevnte album og det Whitesnake som hadde gjort storsuksess noen år tidligere.

Når «Don’t Fade Away» åpner plata er det en sjelfull Coverdale som åpenbarer seg i ei melodisk sterk låt som også ligger litt nedpå. Det er altså ingen energisk innledning på albumet, selv om det rockes opp noe underveis, og Vandenberg slipper til med småheftig solospill. Det er for øvrig Coverdale og Vandenberg som har skrevet platas materiale i fellesskap.

Heller ikke den påfølgende «All In The Name Of Love» slår mot lytteren – der Brett Tuggles orgel er en hovedingrediens – og den metal-tilnærminga Whitesnake hadde hatt noen år tidligere, og som igjen skulle vise seg etter gjenoppstandelsen på 2000-tallet, er fraværende. Sånn sett ligger uttrykket her noe nærmere eldre Whitesnake, med et mer sjelfullt preg, men samtidig rocker det mindre enn klassisk Whitesnake. Koringene på plata er også av en utypisk karakter for bandet, der damene gjør sitt inntog.

Tittelsporet gir uansett Vandenberg anledning til å riffe godt, men også her er det et litt luftigere preg over det hele, selv om rockeelementet absolutt er tilstede. Samtidig legger Coverdale vokalen til tider ned i en dypere del av registeret, hvilket er direkte herlig. Resultatet er igjen bra, og på mange måter er «Restless Heart» den litt oversette godbiten i Whitesnakes katalog, der albumet består av en mengde riktig gode låter.

Når balladen «Too Many Hearts» følger blir dette aldeles nydelig, med fine gitarlinjer, og ikke minst Coverdales fenomenale, avslappa tilnærming til vokallinjene i versa. Dette er den ultimate kontrasten til «Still Of The Night», og melodibruken her er regelrett ypperlig. «Crying» er så en kontrast til «Too Many Tears», der dette er «Restless Heart» på sitt mest rocka og gitartunge, samtidig som det legges inn noen «Kashmir»-aktige elementer og stemmebruken er røffere, hvilket kombineres med de tidligere nevnte koringene.

Platas coverversjon er «Stay With Me» – originalt gjort av Lorraine Ellison, mens Trine Rein hadde storsuksess med låta i 1993 – og dette fungerer greit, men det blir ikke et høydepunkt på «Restless Heart». Etter denne litt kraftfulle leveransen dras det igjen ned på et mer neddempa balladenivå når det helt nakne og akustiske kombineres med fullt band i den fine «Can’t Go On». Også «Your Precious Love» er ei god roliglåt, mens «You’re So Fine» på sin side er en litt uptempo og gitarbasert sak, med innlagte honky tonk-elementer, som er med på å skape variasjon.

«Take Me Back Again» er det litt mer bluesa i et rolig kutt som blir hardere i siste del, mens «Woman Trouble Blues» byr på Vandenbergs akustiske gitar og Coverdales vokal før det blir tyngre med fullt band. Soundet er likevel betydelig mindre rett i trynet enn tilsvarende låt ville vært på de to foregående Whitesnake-albumene, hvilket understreker at Coverdale ville noe annet med «Restless Heart», der dette opprinnelige avslutningssporet også byr på både munnspill og slidegitar.

I Japan fikk fansen tre ekstraspor, og to av disse er inkludert på disken med den remastra versjonen av «Restless Heart». Her finner vi den helt greie og smårocka «Anything For Love», samt den gode «Can’t Stop Now», som er hardere i kantene. Den uptempo instrumentalen «Oi», som utgjorde utgangspunktet for trommesoloen da Denny Carmassi piska skinn i bandet, er derimot ikke med her, men den dukker opp i forskjellige versjoner på boksens tre andre CD-er. En god alternativ versjon av «Too Many Tears», med fremtredende blåsere, avslutter i stedet denne disken.

Det er uansett den Chris Collier-remiksa og omstrukturerte versjonen – med instrumentelle tillegg fra gitarist Joel Hoekstra og tangentist Derek Sherinian – som er første disk ut i boksen. Deler av dette oppdaterte materialet har vi hørt på «Red, White & Blues»-serien, og for undertegnede er originalversjonen av «Restless Heart» helt klart å fortrekke, selv om den nye miksen også låter veldig bra. Som nevnt innledningsvis er materialet her mer tilpassa uttrykket av 2000-talls Whitesnake, men det luftigere og lettere kler dette stoffet best. Her er det for øvrig også lagt til en fin akustisk versjonen av «Can’t Go On» som ekstraspor.

De to siste CD-ene byr på diverse varianter av outtakes som dokumenterer materialets vei mot ferdig album, og den første av disse diskene bærer tittelen «Dancing On The Titanic». Innholdet her beskrives som «Early arrangements & getting drum tracks in the studio», og låtene presenteres i samme rekkefølge som på 2021-versjonen av «Restless Heart». Dette høres rett og slett ut som en livegjennomgang av materialet i studioet, og dermed får du låtene i rimelig rå form. Dette inkluderer to forskjellige arrangementer av «Your Precious Love», og en instrumental «Can’t Stop Now». En uutgitt instrumentaldemo av den bluesa «Snakes Down South» er lagt på som ekstraspor her.

Boksens siste CD kalles «Evolutions», og det betyr nok en disk med det komplette «Restless Heart»-repertoaret. Her er spora satt sammen av flere innspillinger fra forskjellige stadier i låtutviklinga, slik det også ble gjort på den ene disken i «Whitesnake»/»1987»-boksen, men dette fungerer betydelig bedre enn det gjorde den gang. Vi snakker altså om tidlige utkast og demoer, og «Crying» og «Woman Trouble Blues» byr blant annet på Coverdale og Vandenberg som jobber i et veldig tidlig stadium av prosessen.

Vi snakker om hørbare innspillinger, som vil glede fansen som ønsker seg mest mulig Coverdale-stoff. Vi skulle nok uansett gjerne sett at vi hadde fått opptak av en konsert fra den påfølgende avskjedsturneen, «The Last Hurrah», og ikke kun albumet i fire versjoner.

I forkant av boksslippet ble utgivelsen godt promotert på YouTube, og en håndfull musikkvideoer ble lansert der. Disse er å finne på DVD-en som ligger med, og her snakker vi om en lett blanding av gamle videoer, en nyinnspilt video til «You’re So Fine», og nye videoer klipt sammen av arkivmateriale fra plateinnspilling og påfølgende turne for et kvart århundre siden.

På DVD-en finner vi også tre låter fra «Starkers In Tokyo», der Coverdale og Vandenberg fremfører materialet akustisk. Det betyr fine versjoner av «Too Many Tears», «Can’t Go On» og «Don’t Fade Away». Det er også et intervju med Coverdale på disken, der han snakker om «Restless Heart». Alt i alt er dette en grei DVD.

Boka som følger med i boksen byr på intervjuer med blant andre David Coverdale, Adrian Vandenberg, Denny Carmassi og Guy Pratt, og dette er godt lesestoff, som forteller historien rundt «Restless Heart» på fortreffelig vis. Du får også med en poster og et opptrykk av turneprogrammet fra «Restless Heart»-turneen. Dermed snakker vi om en god og omfattende boks.

Jan Dahle

Et første farvel