Med én fot i fortiden og én i fremtiden


Duran Duran «Future Past»
BMG

40 år etter debutalbumet er Duran Duran fortsatt et oppegående band, og nå er Birmingham-gutta ute med fullengder nummer 15 i form av «Future Past». Det er mulig denne tittelen indikerer at kvartetten går inn i fremtiden med et blikk i retning av fortiden, for selv om vi møter dagens Duran Duran her, er det også hint å spore fra en svunnen tid.

Det er et tøft uttrykk gutta byr på når «Invisible» innleder albumet, og det er en viss tyngde å spore på det rytmiske plan. Dette er et oppdatert Duran Duran, men det er også noen elementer fra fortiden innimellom det småstøyende soundet. Samtidig utfordrer bandet lytteren ved ikke å være på sitt mest melodiske, men heller velger å gå for det litt industrielt inspirerte. Duran Duran har aldri vært tøffere i uttrykket enn her.

Da blir det betydelig mer lettbeint, mer dansbart og fengende i den sterke «All Of You». Her er melodibruken relativt typisk for Duran Duran på 2000-tallet, mens midtpartiet forflytter det hele ut i det mer svevende. «Anniversary» drar på sin side tankene litt i retning av «Seven And The Ragged Tiger», og dette er groovy og riktig godt.

Underveis på plata inviteres også gjester inn i studioet, og Tove Lo bidrar på den litt anonyme «Give It All Up». Hvor Duran Duran og produsent Erol Alkan vil med dette sporet er litt ubestemmelig, og dette er med på å understreke at selv om «Future Past» har noen riktig gode låter, er det også litt ujevnhet å spore i materialet. «More Joy!» – med Chai som ekstra bidragsytere, helt uten hell – er for øvrig et annet kutt som blir for retningsløst.

«Hammerhead» byr på sin side på et lite rap-parti fra Ivorian Doll, og låta løfter seg fra en ikke helt overbevisende innledning til å bli et groovy og bra spor. Dolls bidrag sitter også godt, samtidig som det er med på å bidra til det relativt store stilmessige spriket du som lytter opplever gjennom platas 51 minutter.

Albumets tittelspor fremviser det litt mer neddempa, og her serverer Simon Le Bon fine vokallinjer, samtidig som låta byr på god dynamikk som tilfører liv. Det blir også plass til en smårøff gitarsolo, men «Future Past» ligger som en helhet mer innenfor bandets elektroniske uttrykk enn Duran Durans rocketilnærming.

Nettopp det er tydelig i den uptempo «Beautiful Lies», der Nick Rhodes’ programmeringer og tangenter er hovedingrediensene i et spor som også oser av åttitallssynth – litt i en a-ha-retning – samtidig som det igjen også bys på et noe oppdatert preg. Her treffes det riktig godt, med hjelp fra produsent Giorgio Moroder, men uten at dette er Duran Duran på sitt mest fengende. Det er da også en liten gjenganger på skiva at dette er låter som krever litt mer av lytteren enn åttitallshitene.

Bassist John Taylor stikker seg litt ekstra frem i «Tonight United», mens «Wing» tar den helt ned innledningsvis, og når låta har bygd seg opp legges det etter hvert også smakfulle og forsiktig gitarer. «Nothing Less» kombinerer det neddempa med det litt mer programmerte, og Rhodes legger tepper av synth underveis, samtidig som også gitarene slipper til i et litt spennende spor som byr på mye lyd, men uten at denne er helt i toppsjiktet på albumet.

Med «Falling» settes så punktum med Mike Garson og hans småjazza piano som ekstra krydder. Dette når heller ikke helt opp, og med det avsluttes «Future Past» med det litt anonyme. På sitt beste er albumet uansett tøft, spennende og melodisk, og som en helhet er Duran Duran anno 2021 et band med verdigheten i god behold.

Jan Dahle

Med én fot i fortiden og én i fremtiden