Fortsetter den gode trenden


Hex A.D. «Funeral Tango For Gods And Men»
Fresh Tea

Hex A.D. er ute med sitt femte album, «Funeral Tango For Gods And Men», og vestfoldkvartetten byr med det på mer tungrock med røtter i syttitallet. Samtidig har gutta også med seg gjester i form av Rowan Robertson og Ronni Le Tekrø for å sprite opp soundet, og sluttresultatet er nok ei god plate fra Hex A.D.

«Funeral Tango For Gods And Men» innledes med en instrumental der orgelet først dominerer, før hele bandet kommer inn og byr på seig tyngde. Tyngden drar tankene mot Black Sabbath, mens orgelet peker mot Deep Purple, og med det har Hex A.D. på mange måter plassert seg i det musikalske landskapet.

«Seven Blades» følger, og Magnus Johansens orgel fyller ut lydbildet der gitarist og vokalist Henrik Kaupang ligger i front. Man aner også hint av Tony Martin-æra Black Sabbath i ei låt som sitter godt, samtidig som trommis Mats Kaupang er aktiv på perkusjonen i et godt midtparti som tilfører god variasjon til sporet.

Det seige groovet sitter bra i «Got The Devil By The Tail», mens bandet demper seg under versene, og med det skaper et luftig uttrykk, igjen med orgelet i en ledende posisjon. Med over åtte minutters spilletid får gutta også plass til mye i denne komposisjonen, og slikt er med på å gjøre albumet til interessant lytting.

I «One Day Of Wrath, Another Gesture Of Faith» befinner bandet seg tidvis i en litt Pink Floyd-aktig verden, hvilket igjen kombineres med de tyngre elementene. Det er så litt mer tempo i «Painting With Panic», og her er bandet mer direkte, rett i trynet, og mer kortfattelig.

I den andre enden av spekteret finner vi «Hell Hath No Fury», som roer det ned med følsomme og svevende gitarer i et spor som med sin balladeform tilfører enda mer allsidighet til «Funeral Tango For Gods And Men», men uten at noe av det varierte materialet føles malplassert. Alt stoffet ligger nemlig innenfor et tydelig Hex A.D.-uttrykk.

Sistnevnte spor byr for øvrig på Rowan Robertsons første inntreden på plata, og vi får riktig godt solospill som løfter låta. Briten dukker også opp i den påfølgende og gode «All The Rage», før Ronni Le Tekrø stiller med gitaren i albumavslutteren «Positively Draconian».

Her snakker vi om et relativt episk spor, som innledes som en pianoballade før bandets mer massive gitar/orgelsound overtar, men fortsatt med pianokrydder. Etter hvert legger så Tekrø noen solopartier som er rimelig typisk for totningen. Med det har også «Funeral Tango For Gods And Men» understreka at oppturen med «Astro Tongue In The Electric Garden» ikke var en engangsforeteelse.

Jan Dahle

Fortsetter den gode trenden