Ikke på sitt aller ypperste


Eclipse «Wired»
Frontiers

De to siste studioalbumene fra Eclipse har vært solide verk innen melodiøs og hard rock, og Erik Mårtensson & Co. har ikke ligget på latsiden under pandemien for nå foreligger «Wired». Her fortsetter bandet i vante spor, men vi aner et litt svakere låtmateriale enn det svenskene har skjemt oss bort med de siste åra.

CD-en og LP-en har forskjellig låtrekkefølge – i tillegg til hvert sitt bonusspor, slik at fansen kan utnyttes til det fulle – men her tar vi for oss førstnevnte utgave, hvilket vil si at det er «Roses On Your Grave» som innleder «Wired». Drivet er velkjent Eclipse, og melodimessig sitter dette bra.

«Dying Breed» følger, og det nevnte drivet kombineres med det litt luftigere under versene. Igjen snakker vi om et vellykka spor, men det er altså slik at ikke alt er like solid på «Wired» som vi har blitt vant til fra kvartetten, og «Saturday Night (Hallelujah)» er skivas første lille nedtur. Dette er likevel langt fra svakt, men det er bare ikke helt der oppe på Mårtenssons beste.

Det lånes noen litt keltiske elementer i «Run For Cover», og igjen er det melodisk, men uten at det når helt opp i Eclipse-sammenheng. Gutta makter uansett å variere uttrykket, der «Carved In Stone» er en akustisk ballade, før den rockes opp det siste minuttet. «Poison Inside My Heart» ligger og vakler mellom det smårocka og det litt roligere, men igjen uten å være Eclipse på sitt ypperste. «We Didn’t Come To Lose» ender på sin side opp som sjokkerende anonym til å komme fra Mårtenssons penn.

Ellers sparker orkesteret relativt godt fra seg i «Twilight», der det legges inn litt Beethoven underveis. Gitaren leker videre litt Eddie Van Halen innledningsvis i «Bite The Bullet», som er ei låt basert litt rundt dynamikkbruken, og resultatet er godt, der det også legges inn et parti som hinter litt mot spagettiwestern.

«Things We Love» svinger i det melodiske, igjen med litt keltiskaktige innslag, og dette er «Wired» på sitt triveligste. CD-en avsluttes så med formatets bonuskutt, «Dead Inside», og dette er Eclipse på sitt mer moderate, og altså ikke bandet der det sparker mest fra seg. Det mangler da også litt både på trøkk- og melodisiden på «Wired», men vi snakker langt fra om et dårlig album. Det er bare det at vi vet Eclipse kan bedre.

Jan Dahle

Ikke på sitt aller ypperste