Ingen grunn til ekstase


Black Sabbath «Technical Ecstasy (Super Deluxe)»
BMG

Året er 1976 og Black Sabbath skulle med «Technical Ecstasy» vise at bandet ikke var ufeilbarlig, etter å ha levert seks album som står igjen som mer eller mindre klassiske. Perioden med Ozzy Osbourne i front begynte også å nærme seg slutten, og det var nok i det hele tatt et forvirra band som dro til Miami for å spille inn plata. Nå er albumet uansett ute i deluxe-versjon, som også byr på remikser, outtakes og liveopptak.

Det er mer rock’n roll å spore enn tidligere når «Back Street Kids» innleder «Technical Ecstasy», og samtidig som låta byr på melodiøse partier, og tangentsolo, fremstår det hele som veldig halvveis. Det blir verken fugl eller fisk. Musikken griper ikke tak i lytteren, og dette er et problem som gjennomsyrer albumet. «Technical Ecstasy» er da også Black Sabbaths første album som står igjen uten et eneste virkelig klassisk spor.

«You Won’t Change Me» er seigere, og sånn sett nærmere det tradisjonelle Black Sabbath-uttrykket, men samtidig gis Gerald Woodroffes tangenter god plass også her. Det i seg selv er uansett ikke problemet, for guttas trang til å eksperimentere hadde vært helt i orden om resultatet samtidig hadde blitt minneverdig musikk. Dessverre er dette så lett forglemmelig som det kan få blitt, selv om Tony Iommi legger en del gode gitarer.

Trangen til å eksperimentere resulterer også i at trommis Bill Ward slipper til som vokalist på «It’s Alright». Dette med en viss sjarm, og denne første av skivas to ballader er sånn sett et av kutta som har satt størst spor etter seg fra albumet. Samtidig ble låta også sluppet som singel.

Trommisen tilfører så et uptempo rytmemønster til «Gypsy», som er et uryddig stykke Black Sabbath, der noen litt tyngre partier har gode elementer, men ellers er det umulig å helt forstå hvor kvartetten vil med denne komposisjonen. Det er faktisk ganske vanskelig å skjønne hvor orkesteret i det hele tatt ville med «Technical Ecstasy»

«All Moving Parts (Stand Still)» understreker at Black Sabbath er på nye veier, der man aner at om denne hadde blitt gjort et par år tidligere ville det ligget en dysterhet over det småseige uttrykket. Nå låter det derimot lett og ledig, som om gutta skulle dratt fra skitne Birmingham til ferie i varmere strøk. Det var vel på mange måter nettopp dette bandet også hadde gjort ved å ta turen til Miami, og kanskje har omgivelsene satt sitt spor på «Technical Ecstasy».

Låtmessig er «Rock’n Roll Doctor» det sporet som sitter best, og dette er en helt grei rocker der pianoet også tilfører en del klassisk rock’n roll. Vi snakker uansett ikke om ei låt av nevneverdig verdi i den store Black Sabbath-katalogen. Videre når balladen «She’s Gone» opp til å være helt grei med sin akustiske gitar og strykere, men det er et stykke unna «Changes»-kvalitet.

Albumet avslutter med «Dirty Women», og selv om denne er et høydepunkt på plata blir det ikke mer enn helt ok, og dermed snakker vi ikke om udødelig Black Sabbath. Dette til tross har låta blitt spilt mye på bandets konserter på 2000-tallet, og det har da også alltid vært den store nedturen i sett som ellers i all hovedsak har bestått av mange av tungrockens mest klassiske låter.

Innen klassisk rock har det nesten blitt en klisjé med Steven Wilson-remikser, der mannen har restaurert album for blant andre prog-legendene King Crimson, Jethro Tull, Yes og Marillion, og videre har han også pussa opp plater for band som Tears For Fears og Ultravox. Mannen er utvilsomt dyktig, og når han her har gått løs på «Technical Ecstasy» er resultatet godt.

I boksen får du med to disker der denne tidligere Porcupine Tree-lederen har tatt for seg materialet på «Technical Ecstasy». Den første av disse er en gjenskapelse av albumet i sin helhet, og Wilson har utvilsomt løfta innspillingene i forhold til den originale miksen. «It’s Alright» er for øvrig ikke remiksa, men kommer derimot i en mono singelversjon.

Den neste disken er alternative mikser og outtakes av alle albumets spor utenom «It’s Alright». «She’s Gone» kommer her både i en rimelig annerledes outtake-versjon og som instrumental. «All Moving Parts (Stand Still)» byr videre på fremtredende munnspill, hvilket tilfører en ny karakter til låta, mens «Rock’n Roll Doctor» er uferdig på tekstsiden. Alt dette er interessant materiale om du er stor Black Sabbath-nerd, men særlig essensielt stoff snakker vi ikke om.

Den fjerde CD-en – eventuelt LP fire og fem – i boksen byr på i underkant av en time med liveopptak fra «Technical Ecstasy»-turneen, men her er ikke lydkvaliteten all verden. Når vi heller ikke får en komplett konsert blir det også sånn sett et veldig halvveis dokument fra turneen.

Du får uansett høre «Gypsy», «All Moving Parts (Stand Still)» – der Woodroffe er fremtredende – og «Dirty Women» fra «Technical Ecstasy». Disse mikses med udødeligheter som «War Pigs», «Black Sabbath», «Electric Funeral», «Snowblind» og «Children Of The Grave». Ozzy er sånn passe sliten og bandet ellers byr på en viss råskap, så du får strengt tatt akkurat det du forventer.

Som de tidligere boksene i serien byr også «Technical Ecstasy» på historikk i bokform, og dette er ganske godt lesestoff. Videre får du med et opptrykk av turneprogrammet og en poster.

Jan Dahle

Ingen grunn til ekstase