En Sons Of Angels-prat med Kjipe-Lars

I 2001 ble Sons Of Angels’ andre album, «Slumber With The Lion», sluppet, men da var utgivelsen omkring et tiår på overtid. Dette var uansett en god unnskyldning for å sette seg ned med tangentist Lars Kilevold for en prat om albumet, og ikke minst bandets historie. Intervjuet ble den gang gjort for Scream Magazine, og sto på trykk i #62. Med den opprinnelige Word-fila for lengst borte er det uansett en helt ny, og mer omfattende, versjon av intervjuet som kan presenteres her og nå.

Sons Of Angels slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 1990, og mye lå til rette for internasjonal suksess der nordmennene var signert til Atlantic, ble produsert av Kevin Elson, og singelen «Cowgirl» fikk litt oppmerksomhet ute i verden. Det tok likevel aldri helt av, og etter at en cover av Popol Aces «Queen Of All Queens» så dagens lys i 1991 var det over.

Bandet – som besto av vokalist Solli, gitarist Staffan William-Olsson, bassist Torstein Bieler, trommeslager Geir Digernes og tangentist Lars K. – rakk likevel å spille inn nok materiale til et album nummer to, «Slumber With The Lion», men dette ble skrinlagt, og så altså ikke dagens lys før det ble sluppet på Z Records i 2001.

Det var i forbindelse med lanseringa av nettopp «Slumber With The Lion» undertegnede tok en prat med Lars Kilevold, for mange kanskje mest kjent som Kjipe-Lars, eller som halvparten av Ute Til Lunch, der han også samarbeida med Torstein Bieler.

Det er høst i Oslo, og undertegnede møter Lars på Mucho Mas i Markveien, der vi først og fremst skal snakke om Sons Of Angels, «Slumber With The Lion», og selvfølgelig litt om bandets historie, som på et tidlig stadium inkluderer gitaristene Ronni Le Tekrø og Eivind Aarset.

Det tok altså bortimot ti år fra «Slumber With The Lion» ble spilt inn til skiva faktisk ble sluppet, og Lars – eller Lars K. som var artistnavnet i Sons Of Angels-sammenheng – forteller hva som gjorde at plata da endelig kom ut.

– Det var Solli som ordna med dette, og han fikk kontakt med en eller annen fyr borte i England. Dette er en kar som gir ut heavy-rock, og han hørte det som da var ment å bli den andre plata. Vi snakker om et lite selskap.

Solli på Smuget 29. april 2002.

For de uinnvidde – deriblant Lars selv – kan det fortelles at på denne tiden var Z Records et selskap som satsa hardt på melodiøs hardrock og AOR, og det ble blant mye annet gitt ut en del «vraka» innspillinger på selskapet, som tidligere uutgitt materiale fra 21 Guns, Lillian Axe, Great King Rat og Badlands. Sons Of Angels var sånn sett i godt selskap.

– Du vet sikkert mye mer om dette, for jeg vet ingenting, flirer Lars. Jeg er bare glad for at skiva endelig kommer ut, og at den har distribusjon flere steder i verden. Det er moro. Det er vel uansett ikke noen store markedsføringsbudsjetter ute og går.

Det store spørsmålet er uansett hvorfor «Slumber With The Lion» ikke ble sluppet da plata ble spilt inn.

– Vi hadde deal for flere skiver på Atlantic, men vi ba om å få slippe løs. Vi var ikke happy med selskapet. Sånn er det alltid når det går dårlig, og de var jo ikke noe happy med oss heller. Det var helt greit. Da begynte vi å deale med SBK, og det gikk ganske langt. Dealen var i grunn i boks, etter at det hadde gått mye frem og tilbake. Papirene gikk nå mellom juristene, og da skulle det være greit. Så skjedde det at EMI kjøpte SBK, og da måtte SBK barbere ned kraftig, så vi røyk ut. Den prosessen hadde tatt omkring ett år, og da var vi blakke og lei. Da var det for vanskelig å holde spiriten oppe.

Vi snakker altså om et klassisk tilfelle av et band som blir droppa etter selskapers omstrukturering, og «Queen Of All Queens»-singelen kommer etter hvert på EMI Norsk.

– Denne ble sluppet kun for å holde på oppmerksomheten, og vise at vi ikke var borte. Det var for å fylle hullet. Samtidig hadde vi lyst til å gjøre den låta. Jeg husker ikke hvem som kom opp med ideen, men det var sikkert Solli det og. Det var uansett aldri meningen at den skulle være med på skiva.

Det som så ble til «Slumber With The Lion» ble uansett spilt inn, og Sons Of Angels tok kontrollen selv.

– Vi spilte inn i Norge, og produserte selv. Det var et utgangspunkt for det vi skulle gjøre videre, så vi anså ikke skiva som 100 prosent ferdig, men veldig nær. Det var mer enn en demo, men mindre enn helt ferdig.

Dette til tross syntes Lars det var helt i orden at skiva endelig ble sluppet.

– Ja, ja! Jeg synes det er show. Låtene er der, sangen er bra, og gitaren er helt super. Det er alltid noen ting man har lyst til å spikke og flikke på, men jeg synes det er kult. Kjenner jeg oss selv rett så hadde det kanskje falt fra noen låter, og noen nye hadde kommet inn, så jeg tror ikke plata er helt lik det den hadde blitt om vi hadde fullført den den gang. Jeg tipper at 70 prosent av låtene hadde blitt med.

Torstein og Lars på Smuget for å se bandet de i sin tid starta.

Vi kommer etter hvert inn på Sons Of Angels-historien, og med det bandets tilblivelse. Vi snakker da om et underlig sammensatt band, der vi altså hadde Ute Til Lunch-duoen Torstein Bieler og Lars Kilevold, og på vokal kom det inn et ubeskrevet blad i form av moldenser Solli. Sistnevnte, hvis fulle navn er Hans-Olav Solli, har etter Sons Of Angels sunget i blant andre Wild Willy’s Gang, Iron Maiden gitarist Adrian Smiths Psycho Motel, 21 Guns og Araya Heep. I senere år har han også vært festivalsjef for Moldejazz, og i dag er Hans-Olav direktør for Romsdalsmuseet. Gitarist i Sons Of Angels var jazzmann Staffan William-Olsson, mens vi på trommer fant Geir Digernes. Hvordan fant så denne sprikende gjengen sammen, for å danne et tidstypisk hardrock-band?

– Det kan du jo lure på. For å ta begynnelsen, som var Torstein og meg, så var det sånn at vi ikke definerte oss som «heavy». Vi skulle prøve å starte noe som kunne få deal i Statene. Det var der vi begynte. Etter det begynte vi å tenke på hva slags musikk vi hadde lyst til å lage, og når vi definerte det så kom vi frem til at det måtte være mye gitarer, rocka, og funky. Der har du «Cowgirl», og «Cowgirl» var nærmest intensjonen.

– Vi hadde laget noen demoer, og da fikk vi inn masse taper fra vokalister som hadde lyst til å være med. Etter å ha testa noen fant vi Solli, så han ble med veldig tidlig. Etter at Solli kom inn forandra det seg litt, for han har den stemmen han har. Han hadde sin måte å synge på, og han er ikke først og fremst en funk-vokalist. Han er mer trad heavy. Jeg tror låtene ble litt mindre funky etter det. Du vet, for hvert nytt medlem som kommer med blir det en ny karakter, for selv om de ikke er med og skriver låta tilfører de sitt. Solli hadde absolutt røttene i heavy musikk.

– Når det gjelder Staffan så hadde han også spilt i noen heavy-band i Sverige, så han var veldig komfortabel med genren. At Staffan har blitt forbundet med jazz er bare sånn det er, men han spiller alt. Det er vel bare sånn at det er jazz som passer ham best nå, men for meg er det veldig vanskelig å sette Staffan i en musikalsk bås. Han er så fleksibel, og han behersker veldig mange stilarter.

– Digernes kom inn mer tilfeldig, og det var vel Torstein som foreslo ham. Det fungerte veldig bra. Du kan si at Sons Of Angels i stor grad var et band som ble satt sammen av folk som ikke kjente hverandre, bortsett fra Torstein og meg.

Staffan drar en solo på Smuget i april 2002.

Før Staffan fant sin plass i orkesteret fikk Lars og gutta gitarhjelp av Eivind Aarset og Ronni Le Tekrø. Vi snakker altså om to navn som i aller høyeste grad har satt sitt preg på norsk musikkliv, og begge med et utgangspunkt i den tyngre rocken. Aarset platedebuterte med Roads «This Is Just Rock’n Roll» i 1983, men har etter hvert funnet sin plass i den litt mer eksperimentelle musikken, hvilket også TNT-gitarist Tekrø har gjort med flere av sine sideprosjekter.

– Ronni kom inn veldig tidlig og gjorde all gitaren på «Cowgirl»-demoen, og det er han som spiller soloen på «Cowgirl» på plata. Vi beholdt soloen fra demoen fordi en fyr på Atlantic hadde forelska seg så veldig i den. Ronni passa også jævlig bra til å spille Cowgirl. Han holdt på med innspilling i New York samtidig som vi spilte inn plata i Los Angeles, så vi snakka på telefonen noen ganger. Det var vel ikke meningen å få med Ronni i bandet på den tiden han hjalp oss, men vi spurte ham ved en senere anledning. Ronni hadde uansett sitt prosjekt, så det var aldri ordentlig aktuelt.

– Eivind var også inne tidlig, og han spilte på demoene. Vi hadde lyst til å ha ham med, og dette var før vi hadde truffet Staffan. Eivind ville uansett ikke. Han holdt på med sine prosjekter, og syntes vel muligens at det ble for usikkert. Det var kanskje ikke helt hans genre heller, så han hadde sikkert flere grunner til ikke å være med. Jeg syntes det var jævlig synd at Eivind ikke ble med, men da hadde vi som sagt ikke møtt Staffan ennå, så vi hadde utrolig flaks som fant en så bra gitarist. Husker jeg ikke feil var det Eivind som anbefalte Staffan.

Det var i hovedsak demoene som ble gjort med Aarset på gitar som danna grunnlaget for dealen med Atlantic.

– Da var jo ikke Eivind med i bandet. Vi hadde programmert trommer og bass, og vi hadde selvfølgelig keyboards og sang. Vi hadde låtene, og med en innleid Eivind kunne vi så late som om vi var et band. Vi fikk tatt noen bilder, og det var først da Geir Digernes kom med. Han hadde langt hår og trommestikker så han ble med på bildet. Vi dro så over til USA med fullt bandbilde, der Eivind var med. Vi solgte det som et band, og det virka. Slik vi så på det var det ikke helt svindel, for vokalisten var med.

– Vi hadde en showcase for blant andre tre fra MCA, og da blant andre Al Teller, som var direktør der. Det kom også to fyrer fra Warner, en fra England og en fra Australia, og så kom det en fra Atlantic. De kom til Oslo for å høre oss spille, og det var andre gangen vi spilte live. Da var Eivind fortsatt med på gitar, for han hadde ikke bestemt seg ennå. Solli hadde mobilisert alle kompisene, så vi hadde plutselig en stor fanskare der. De var sikkert 50 stykker, som var helt gærne, og det imponerte selskapene. Alle ville ha oss, og da valgte vi Atlantic.

– Da Eivind ikke ble med videre ble Jason (Flom) fra Atlantic veldig skuffa, for han hadde jo signa noe annet enn han fikk. Gitaristen er jo jævlig viktig i et sånt band. Det var uansett ikke mye å gjøre med det, og ting gikk fort da Eivind til slutt bestemte seg og sa nei.

Sons Of Angels med Eivind Aarset (nr. 2 fra høyre).

Når Lars ser tilbake på avtalen med Atlantic så mener han dette var en veldig god deal.

– Ja, er du gæren! Det var en fantastisk deal, Jeg husker ikke tallene lenger, men vi fikk bruke lang tid i et veldig bra studio i Los Angeles, Cherokee Studio. Vi hadde en bra, og ikke billig, produsent. Vi var også i San Francisco, og vi spilte inn video i Paris, så det gikk med mye penger. På alle måter hadde vi en bra deal, så vi hadde virkelig muligheten.

Da er selvfølgelig spørsmålet hva som gikk galt.

– Det var egentlig ingenting som gikk galt. Det gikk bare som det pleier å gå. Du kan si at vi nok var litt naive, for vi trodde vi hadde ei så sterk låt at det bare skulle gå veien. Det gikk jo ganske bra i mange stater, der vi fikk mye radiospilling. Vi lå på topp fem på radiolistene i flere stater, men det som er problemet med USA er at du må treffe samtidig i alle statene. Det er innmari vanskelig. Samtidig var det mange steder låta ikke gikk bra.

– Hvis vi hadde kjent bransjen bedre, og vært litt mer garva, så hadde vi kanskje sett litt annerledes på det, og tenkt at dette var en fin start. Vi var liksom så utålmodige. Når jeg nå ser tilbake på det gikk det egentlig ikke dårlig. Jeg vet ikke hvor mye plata solgte, men det var muligens 70-80.000 i Statene. Det er mange skiver, men ikke så mye i det market.

– Vi var på en måte et band som ble skapt midt i prosessen, men mot slutten begynte vi å bli ganske bra. Vi fikk gjort en del livejobber. Vi turnerte hele østkysten i USA. På Long Island varma vi opp for Bruce Dickinson, mens andre steder var vi headline. Vi headlinet også en utendørsfestival festival i St. Louis, og der var det 4.000. Det var veldig gøy. De jobbene vi gjorde der borte var for alt fra 7 mennesker til 4.000. Vi fikk sett alle sider, så det var både gøy og frustrerende, syntes jeg.

– Vi hadde også en miniturne i Tyskland, og vi spilte et par jobber i England, blant annet på Marquee og Hippodrome. Det ble også noen konserter i Sverige og Norge. Vi ble et bedre band av dette. Mot slutten hadde vi lyst til å fortsette, og jeg begynte å få tilbake troa på prosjektet. Med SBK så det innmari lovende ut.

Geir gjenforent med Sons Of Angels.

Vi returnerer til 1990 og «Sons Of Angels»-albumet, og Lars kan fortelle at bandet på det tidspunktet ikke hadde veldig mange flere låter enn de som ble med på plata.

– Vi hadde akkurat så mange låter vi trengte, humrer Lars, før han åpner litt mer opp. Jo da, vi vel hadde 2-3 til overs, men det var ikke sånn at vi satt på 20 låter der vi kunne velge og vrake. Torstein og jeg hadde forberedt dette i ett år, og den tiden brukte vi på skrive låter og lage demoer. Deretter tok det så omkring et halvt år å få deal, så vi var i studioet etter halvannet år med forberedelser.

– De fleste låtene ble skrevet av meg og Torstein sammen, og da satt vi med Torsteins D-20. Vi skrev både hjemme hos meg og hjemme hos Torstein, men vi reiste også bort for å skrive. Da var det sånn at Torstein bare kom opp med en eller annen snodig by, hvor som helst. En gang var vi på Kongsberg, og en annen gang var vi i Risør, midt på vinteren.

– Da bare booka han oss inn, så satte jeg meg i bilen og kjørte av sted. Vi rigga opp keyboardet på hotellrommet, og åpna ei flaske vodka. Alltid vodka. Da drakk vi vodka og cola, spilte og sang i noen timer, og så gikk vi gjerne ut et eller annet sted. Det ble alltid resultater av dette, flirer Kilevold.

– Vi skrev stort sett bare på keyboards, hvilket kanskje er snodig siden det er gitarmusikk. Vi sang gitarriffa. Det hendte også at Torstein skrev noe alene, eller at jeg skrev noe alene. Det kunne kanskje være et tema som kunne passe sammen med noe annet. Tekstene var det stort sett jeg som skrev. Vi jobba også på samme måten til den andre skiva. Dette handler om kjemi, og noen mennesker skriver du godt sammen med.

Solli og Staffan på samme scene igjen i 2002.

Man skulle kanskje tro at vokalist Solli og gitarist Staffan kunne tenkt seg å være mer med på den kreative prosessen.

– Når Torstein og jeg setter oss ned for å skrive så vet jeg at det kommer noe, for det har det alltid gjort. Det handler nok mye om nettopp det at vi er sikre på at det blir et resultat. Når det gjelder Staffan så hadde han sikkert lyst til å være med, men vi inviterte ham aldri med på dette. Det var liksom Torsteins og mitt band. Det er mulig vi burde involvert flere i låtskrivingsprosessen, men jeg vet ikke. Vi vet ikke om det hadde fungert, men vi burde kanskje prøvd.

De fleste av oss så på Torstein Bieler før Sons Of Angels som en keyboardist, men da bandet altså så dagens lys spilte mannen plutselig bass.

– Jeg trodde han var keyboardspiller, men han må jo ha spilt bass før. Han ble rimelig bra. Ikke vet jeg hvor, men han må ha spilt bass før, poengterer Lars. Jeg er fader meg ikke sikker på hvor han har lært seg bass, men han lærte masse underveis, og ble bedre og bedre.

Da vi satt på Mucho Mas i september 2001 var det ingen planer om noen konserter med Sons Of Angels i forbindelse med lanseringa av «Slumber With The Lion».

– Det kunne vært gøy, ikke minst for det sosiale aspektet. De fleste av gutta som spilte i bandet er ganske busy. Det er nok mulig å få til noe, men det vil kreve litt jobb. Det må nok være noen utsikter for inntekter også for at folk skal sette av tid, men jeg hadde nok syntes det hadde vært moro. Det ville sikkert vært noen som var nysgjerrig på å se oss, men det store markedet vil nok ikke være der. Vi får først se hva som skjer med skiva.

Undertegnede lufter ideen om en konsert på Smuget, og det skulle faktisk vise seg å bli en realitet i april 2002, som en oppvarming til Z Rock Festival i Manchester. Konsertene ble uansett gjennomført med stand ins for Lars Kilevold og Torstein Bieler i form av Dag Selboskar og Bjørn Boge, og dette var siste livstegn fra Sons Of Angels.

Sons Of Angels på Smuget i april 2002: Dag Selboskar, Bjørn Boge, Geir Digernes (delvis gjemt), Solli & Staffan William-Olsson.

Med Sons Of Angels tok Lars Kilevold på mange måter farvel med artisttilværelsen, og han ble etter hvert mer kjent som reklamemann.

– Man gjør jo noe hele tiden, så man tenker ikke så mye over om man er synlig eller ikke, men du har nok rett i at Sons Of Angels var det siste som artist. Det er ikke det at jeg ikke føler for å stå på ei scene mer. Da bandet ble lagt ned var jeg blakk, skikkelig blakk, og da begynte jeg å gjøre reklame for å få penger. Da havna jeg i et firma som kun drev med reklame, og der var jeg i mange år.

– Der gjorde jeg mye rart, og vi starta et plateselskap i det firmaet. Det var ikke rare produksjonen vi hadde, men vi ga blant annet ut ei juleskive med Anita Skorgan. Eivind Rølles var også sjef i selskapet, men det varte bare ett år. Vi begynte også med noen Internett-ting, og jeg jobba for SOL.

– Etter det var det Freetrax, men nå er jeg tilbake i reklame. Jeg og kompanjongen min, Martin (Aune), har et selskap som heter Whistle & Hum, og vi skriver musikk til reklamefilmer. Flere ganger har det så skjedd at kunden har kommet tilbake og spurt om de kan få resten av låta, og da er jeg plutselig tilbake i musikkbransjen igjen. Vi har gjort seks singler det siste året.

Hva med liveartisten Lars, har han noen gang fått tilbud om å gjøre konserter for å mimre seg tilbake til «Livet Er For Kjipt» og «Er’u Klar?»?

– Ja, det har vært noen forespørsler, men det er ikke mange. Det krever så mye forberedelser. Det blir for mye for bare ett show. Det krever forberedelser med et band, og om det skulle være bare meg og et piano så krever også det forberedelser. Jeg må lære meg tekstene på nytt. Hadde det vært noe jeg skulle gjort jevnlig, for å tjene penger på, så hadde det vært noe annet.

Vi kommer litt inn på tiden da Lars var superstjerne i Norge, men det er ikke en tid han minnes med kun fornøyelse.

– Da var jeg 20 år, og spilte på messa i Tønsberg, midt på dagen. I Sons Of Angels hadde jeg noen å dele det med, men den gang var jeg helt alene. Selv om jeg hadde et band var det mitt prosjekt, og jeg syntes egentlig ikke det var så moro. Det var gøy å føle at du hadde lykkes med noe, men selve det å gjøre konserter syntes jeg ikke var den helt store opplevelsen.

Etter at dette intervjuet ble gjort har Lars Kilevold ved enkelte anledninger gjort små gjesteopptredener, slik som på «We Love The 80’s» og «Allsang På Grensen», men han har aldri returnert til artisttilværelsen i større grad.

Jan Dahle

En Sons Of Angels-prat med Kjipe-Lars