Åge Aleksandersen & Sambandet
Oslo, Rockefeller
10/9-2021

Åge Aleksandersen & Sambandets Rockefeller-konserter i september har utvikla seg til å bli en tradisjon nesten på linje med påskeutfarten og 17. mai, men nå er det tre år siden skaperen av trønderrock og hans mannskap sist sto på scena her. Det ble nemlig slått litt ekstra på stortromma i 2019, da Åge fylte 70, og den årlige osloseansen ble med det flytta til Spektrum. Fjoråret ble så holdt nede av koronaens klamme hånd, og slik kunne det gått også i år, men i stedet for avlysning ble det sånn at de 200 første som hadde kjøpt billett til hver av de tre Rockefeller-kveldene skulle få oppleve sittende trønderfest.

Det er med en viss skepsis man finner sin plass i lokalet denne fredagskvelden, og spørsmålet er rett og slett om det vil gi en god konsertopplevelse med Sambandets øs og tidvis feststemte musikk når publikum sitter nærmest lenka til setene. Mye av tvilen blåses uansett ut av døra bak oss straks «Levva Livet» smeller ut av PA-en. Et sultefora konsertpublikum våkner umiddelbart til live, og Åge og Sambandet har så visst ingen planer om å spare på kruttet, selv om gutta helt sikkert foretrekker å spille foran et hoppende og dansende fullsatt Rockefeller.

Det meste er uansett ved det vante her, og da kan man likegodt ta ankepunktene med en gang. At undertegnede og blåserrekka nok aldri blir helt bestevenner i Sambandet-sammenheng er trukket frem tidligere, og et blåserløst Sambandet vil alltid være en tøffere rockeopplevelse. Nå er nå engang trioen bakerst på scena uansett tilstede, og setter sitt definitive preg på uttrykket. Sånn er det bare.

Videre er det, som det har vært i noen år nå, også klart at Åge med fordel kunne gravd litt dypere i en omfattende katalog med mye gull for å sprite opp ei litt traust setliste. Det er nemlig i all hovedsak veldig forutsigbart det vi opplever på Rockefeller i kveld, men det er vel bare den litt surmaga kritikeren som sutrer, for de heldigste av billettkjøperne som er funnet en plass verdig i kveld henger så visst ikke med hodet.

Det er det da heller ingen grunn til, for de ti som står på scena skal prestere til solid ståkarakter i kveld. Etter hvert skapes det også virkelig fest der Åge leder Sambandet på sedvanlig vis gjennom et tjuetalls klassikere, som fremføres med passe rufsete stemme for en mann som har passert de 70 med stil. Samtidig leverer bandet rundt ham et sterkt musikalsk show, der det oser spilleglede. Sånn sett er alt ved det vante, der gitarist Skjalg Raaen kommer hoppende ut på scenetunga, i kontrast til sindige Gunnar Pedersen som rusler rolig ut på fremste scenekant når han synes det er riktig sted å dra en smakfull solo.

Gutta gjør sin første tvillingsolo allerede i kveldens andre låt, «Hold Fast», samtidig som publikum tilfører allsang. Blåserne trekker også frem på scenekanten, og det er i det hele tatt mye bevegelse på scena. Showet er nok i stor grad koreografert, men dette er gjort på en måte som gjør at det skjer mye underveis i konserten, og med det blir det virkelig liv og røre på scena. Når det hele kombineres med en løssluppenhet fra guttas side, der gliset alltid sitter løst, er dette med på å skape en atmosfære som gjør at du som publikummer også sitter der og gliser fornøyd i skjegget.

«Eldorado» er som alltid et høydepunkt, og her finner Pedersen frem mandolinen, mens Terje Tranaas byr på orgelsolo og Christian Aftret Eriksen tar med seg hornet frem på scenekanten for sin solo. Instrumenteringa varierer da også på sedvanlig vis, og når en saktegående «Lys Og Varme» trekkes opp av hatten slår Raaen seg ned med steelgitaren. Samtidig er dette som alltid glansnummeret til «Gunnar, stakkar», mens saksofonist Bjørn Røstad også utmerker seg med en legendarisk solosnutt.

Saksofonisten får også litt ekstra oppmerksomhet i kveld når «Blue Moon Of Kentucky» hentes frem igjen etter mange års fravær. Ikke det at denne Bill Monroe-coveren er et musikalsk høydepunkt, men innslaget tilfører en viss løssluppenhet, samtidig som trivselsfaktoren er høy der Røstad viser seg frem fra en i dag litt uvant side. Kvelden handler da også i stor grad om nettopp høy trivselsfaktor.

«Medvind» er blant låtene som ikke er av de mest faste innslaga, og denne sitter bra. Det er også gledelig med «Hold Kjeft, Spis Is», som innledes med at Åge forteller litt om barndommens bilferier med tungt røykende foreldre i forsetet. Ut over dette handler det ikke mye om historiefortelling på den måten, for de i overkant av to timene konserten varer byr ikke på mange pustepauser.

Det bys derimot på de sedvanlig nesten heseblesende øyeblikkene i form av «Min Dag» – der Raaen rocker hardt – og «Suttekluten», der Tranaas kommer frem med trekkspillet, mens tempoet når nye høyder i avslutningspartiet. Det er likevel når det roes litt mer ned Åge og Sambandet gjerne er på sitt beste i kveld, og en seig «Fremmed Fugl» – med fin saksofonintro – blir en konserttopp. «24/12» er på sin side en moderne Åge-klassiker, som byr på ei sterk solorekke fra Pedersen og Raaen, før Jens Petter Antonsen henter frem flygelhornet.

Når det gjelder musikerne rundt hovedpersonen selv må vi også trekke frem Trøndelags stødigste duo – trommis Steinar Krogstad og bassist Morten Skaget – som etter å ha spilt sammen siden slutten av syttitallet trolig føler seg som siamesiske rytmetvillinger. Disse gutta skaper et solid fundament som gir Aleksandersen, Pedersen, Raaen, Tranaas og Røstad akkurat det spillerommet og den tryggheten de trenger for å kunne slå seg løs.

Underveis byr Sambandet så på glimrende låter som «To Skritt Tilbake», «Alkymisten» og en suveren «Rosalita», mens Pedersen videre bedriver herlig gitarplukk i «Dekksgutten». I siste del av konserten bygger det seg så etter hvert opp til seriøs feststemning på Rockefeller, der «Norge, Mitt Norge» understreker at det til tider også løfter seg med blåserne, der for øvrig alle mann står i ei lang rekke på scena. Dette samtidig som Åge roter seg litt bort i teksten, men sånt skaper bare litt ekstra munterhet. Åge og Sambandet handler tross alt ikke om blodig alvor.

Det understrekes om man følger med på Raaen og saksofonist Kåre Kolve under en ypperlig «Dains Me Dæ», der de to danser synkront oppe på blåserpodiet, mens Kolve også låner plekteret for å dra noen korder på Raaens gitar. Gutta har det så tydelig moro at det er nødt til å smitte over på publikum. Når det så smelles til med «Rio De Janeiro» koker det på Rockefeller, og det er fest for alvor, der blåserne igjen tilfører ekstra liv. Nå sliter også vaktene med å holde folket nede på stolene, og med det understrekes noe av problemet med et sittende publikum på en konsert av dette slaget.

Det hele har uansett fungert betydelig bedre enn frykta, og stemningen har vært god gjennom hele konserten. At publikum da føler for å slå seg litt løs de siste minuttene er nok ikke mer enn hva som må forventes, og når Åge Aleksandersen & Sambandet går ut på sedvanlig vis med «Twist And Shout» – der det plutselig bevises at en rocker aldri blir for gammel til å få BH-er kasta opp på scena – og en reprise av «Levva Livet», har gjengen levert den beste opplevelsen denne skribenten har fått fra den kanten på flere år.

Jan Dahle