Inglorious «Heroine»
Frontiers

Inglorious – bandet som er basert rundt vokalist Nathan James – har etter fire ordinære studioalbum valgt å gjøre en hyllest til sine musikalske heltinner når coverplata «Heroine» nå er ute. Låtmaterialet er henta fra så forskjellige band og artister som Heart, Cyndi Lauper, Joan Jett, Whitney Houston, Evanescence og Miley Cyrus, hvilket skulle bety et variert knippe låter.

James og hans mannskap har gått for den mer rocka siden ved Whitney Houston når de gjør et litt kaotisk arrangement av «Queen Of The Night», og dette blir strengt tatt noe masete, og ikke i nærheten av å matche Houstons versjon. Da fungerer det noe bedre med Hearts «Barracuda», som tilfører litt ekstra tyngde i forhold til originalen.

Bandet tjener uansett på å by på et litt luftigere uttrykk, slik det gjør i Miley Cyrus’ «Midnight Sky». Fra fjorårets Cyrus-låt beveger så bandet seg tilbake til 1973 – med det er tidsspennet også poengtert – når Ike & Tina Turners «Nutbush City Limits» kommer i en godkjent versjon. Her krydres det også med piano og blåsere, og med det tilføres litt soul.

Vi snakker altså om ei allsidig reise når musikkhistoriens store kvinnelige navn hedres, men som en helhet makter ikke Inglorious å gjøre «Heroine» til ei veldig spennende plate. James har en tendens til å bli litt slitsom, samtidig som Inglorious generelt har et litt sjelløst sound, som låter som utallige andre av dagens band.

Lydbildet krydres uansett på godt vis når Jeff Scott Soto gjør duett med Nathan James i Evanescences «Bring Me To Life». Christina Aguileras «Fighter» vinner også på det litt mindre massive soundet, så igjen tjener bandet på å slippe litt luft inn i arrangementene.

Interessant er det for så vidt også at gutta velger et artistsprik som spenner fra «nyere» artister og band som Cyrus, Aguilera og Avril Lavigne – der de gjør en grei «I’m With You» – og Halestorm, til klassiske rockedronninger som Turner og Joan Jett. Når det gjelder sistnevnte byr Inglorious på en lett forglemmelig versjon av den ellers suverene «I Hate Myself For Loving You».

Cyndi Laupers flotte «Time After Time» presenteres for øvrig i en delvis akustisk versjon som gjør seg ganske bra. Det hele avsluttes så med Alanis Morissettes «Uninvited» i en helt grei tapning, og nettopp det helt OK er også konklusjonen når man ser på «Heroine» under ett.

Jan Dahle