Objektet til nye høyder


UFO «Force It (Deluxe Edition)»
Chrysalis

«Force It» var UFOs fjerde studioalbum, og det andre med Michael Schenker. Bandet hadde sluppet «Phenomenon» – der vi finner udødeligheter som «Doctor Doctor» og «Rock Bottom» i 1974 – og med det hadde UFO på mange måter funnet formelen, og orkestrets klassiske periode var i gang. Året etter fløy UFO til nye høyder med «Force It», der du finner nok et knippe eviggrønne rockelåter. Nå er albumet ute i utvida versjon, med livemateriale på bonusdisken.

Trommis Andy Parker og bassist Pete Way skaper et godt driv når «Let It Roll» innleder «Force It», og samtidig synger Phil Mogg godt. Det er likevel gitarmaestro Michael Schenker som regjerer her, der mannen byr på riff og solospill av ypperste slag, inkludert et neddempa og følsomt parti.

Den største klassikeren på albumet følger når «Shoot Shoot» innledes med gitarene, og rytmeseksjonen slenger seg på med et godt groove. Dette er tradisjonell tungrock på sitt mest suverene. Med klassiske akustiske gitarelementer innledes så den gode balladen «High Flyer», men også her finner Schenker frem den elektriske øksa når det tid for nok en flott solo. Dette er et spor som skiller seg drastisk ut fra platas rockestoff.

Det er uansett når bandet rocker at UFO er på sitt absolutt beste, og «Love Lost Love» er neste låt ut, der gutta igjen leverer på alle felt. «Out In The Street» kombinerer på sin side balladeelementer med det tøffere rockeuttrykket, og med det skapes nok ei solid låt, som også er med på å gjøre «Force It» til ei variert plate.

Tøff riffing, og gitarkrydder på toppen, gjør «Mother Mary» til et bra kutt, selv om dette ikke er UFO på sitt beste melodimessig sett. Her er derimot bandet på sitt mer kompromissløse, men uansett hva UFO gjør her er det Schenker som sitter i førersetet. Det gjelder også når «Too Much Of Nothing» byr på et melodisk refreng, mens gitaristen svever av gårde i et rytmebasert parti.

Albumet avsluttes med «Dance Your Life Away» – som byr på et moderat rockeuttrykk der også innleide Chick Churchill kommer til overflata med orgelet – og «This Kid’s». Sistnevnte gir Parker en anledning til å sette sitt avtrykk med god rytmebruk, samtidig som lydbildet også krydres med piano i ei låt som ellers er av det litt tøffe slaget, selv om det legges inn en roligere del i form av Schenkers solospot «Between The Walls». Med det har også UFO levert veldig godt med «Force It», der utrolig mye handler om sensasjonen Michael Schenker.

Den første CD-en avslutter med «A Million Miles», som er ei riktig god låt som vi også tidligere har hørt som bonusspor på «Force It». Det som derimot er nytt denne gangen er en radiokonsert innspilt foran et fåtallig publikum i Los Angeles’ The Record Plant. Her sparker gutta i gang seansen med «Let It Roll» og «Doctor Doctor». Det hele er rått og upolert, og bandet – og igjen, ikke minst Schenker – er fortreffelig.

I løpet av en time drar UFO seg gjennom en jevn fordeling av låter fra «Phenomenon» og «Force It», i tillegg til å hente frem The Small Faces’ «All Or Nothing», som det gjøres en god versjon av. «Phenomenon»-låter som «Oh My» og «Space Child» kombineres dermed godt med blant andre «Out In The Street» og «Shoot Shoot», før «Rock Bottom» er en sikker vinner avslutningsvis i denne intimkonserten.

Jan Dahle

Objektet til nye høyder