Marillion «Fugazi (Deluxe Edition)»
Parlophone

Etter den suverene debuten i form av «Script For A Jester’s Tear» fulgte Marillion opp med nok en innertier da kvintetten slapp «Fugazi» i 1984. Nå er plata remiksa av Andy Bradfield og Avril Macintosh, og sluppet i boks sammen med en tidligere uutgitt konsert, dokumentar og mye mer på Blu-ray.

«Assassing» smyger seg forsiktig av gårde innledningsvis, og nyrekruttert trommis Ian Mosley bygger på med et interessant rytmemønster, før låta etter hvert kommer skikkelig i gang. Da blir groovet godt, med fremtredende bass fra Pete Trewavas. Steve Rothery legger så noen «Another Brick In The Wall»-aktige gitarer, mens Mark Kelly fyller ut lydbildet med synther, og på toppen legger Fish seg med sitt velkjente uttrykk. Dette er Marillion på sitt mest suverene, der alle instrumentalistene får vist seg frem.

Originalmiksen antyda at produsent Nick Tauber og tekniker Simon Hanhart hadde latt en del av innstillingene bli værende etter at de skrudde lyden på Toyahs «Love Is The Law» året i forveien, mens denne ferske remiksen byr på et litt annet lydbilde. Så kan man som vanlig diskutere hvilken versjon man fortrekker, men at 2021-miksen låter fint er udiskutabelt.

Kvintetten har ikke på noen måte planer om å senke kvalitetsnivået når «Punch & Judy» kommer som spor to, og igjen legger Mosley interessante trommer. Samtidig bys det på et melodisk refreng, hvilket nok er forklaringa på at dette var første singelvalg fra «Fugazi». Det roes så noe ned med «Jigsaw», der det er god bruk av dynamikk når det spenner fra en forsiktig Fish med Kellys tangenter bak seg, til det tyngre og bassdrevne i refrenget. Videre byr Rothery på en flott gitarsolo.

Også «Emerald Lies» byr på et variert uttrykk, der det stilleferdige kombineres med Marillion på sitt hardeste når det rockes opp. Dette gir god plass til Rotherys gitarer, samtidig som Mosley igjen byr på spennende tromming, hvilket er med på å tilføre mye til bandets progressive side. I «She Chameleon» er trommeslageren en hovedingrediens når de dramatiske elementene dukker opp etter et neddempa orgel/vokalparti. Plutselig skifter låta så karakter når det drar seg rett frem mens Kelly legger en fin solo.

Det skjer hele tiden noe i musikken, hvilket er med på å gjøre «Fugazi» til et av albumene som kjemper om å være Marillions beste – de to andre er «Script For A Jester’s Tear» og «Misplaced Childhood» – og samtidig er låtene gode hele veien.

«Incubus» er albumets lengste kutt, og her blir det dermed plass til alt Marillion sto for i 1984, hvilket vil si god melodibruk, flotte keyboardelementer, spennende rytmebruk, glimrende bassing, og ikke minst herlige gitarer, der Rotherys solo er nydelig. Det er da også mye klassisk prog i dette, med tydelige henvisninger til genrens syttitallsepoke, selv om bandet så visst befinner seg på åttitallet produksjonsmessig sett.

«Fugazi» avslutter med tittelsporet, der det innledes med neddempa samspill mellom piano og vokal. Kompet spiller deretter en hovedrolle mens Rothery plukker på gitaren, samtidig som det bygger seg opp mot et relativt streit rockeparti. Senere tilføres mye dramatikk. Igjen bytter altså komposisjonen karakter gang etter gang, hvilket selvfølgelig er som det bør være innen prog, og Marillion understreker at bandet i sine tidlige dager var en særdeles suveren leverandør av genren.

Over to CD-er får vi så servert en full konsert fra Montreal sommeren 1984, og det betyr at vi i løpet av 105 minutter får høre hele «Fugazi», utenom «She Chameleon», hele «Script For A Jester’s Tear», utenom «The Web», og utvalgte singellåter. Dermed er dette virkelig en god dokumentasjon på hvordan Marillion var live på sin andre albumturne.

Det åpner som på «Fugazi» med «Assassing», «Punch & Judy» og «Jigsaw», og dette er ikke mindre enn uovertruffent. Videre mikses låter fra bandets to album, med godbiter som «Script For A Jester’s Tear», «He Knows You Know», «Fugazi» og «Garden Party» som noen av høydepunktene.

Det hele er selvfølgelig ypperlig fremført, og gutta som har remiksa «Fugazi» har også skrudd frem god lyd på konsertopptaket. Når finalen kommer i form av «Market Square Heroes» har kvintetten levert en konsert uten dødpunkter, og dermed føyer dette opptaket seg inn i rekka over de glimrende livedokumentasjonene som har fulgt med i denne boksserien.

Blu-ray-en innholder mye godt stoff, og først kan vi nevne at selve «Fugazi» ligger her både som stereo- og 5.1-miks, og videre følger opptaket fra Montreal, før audio-avdelingen avsluttes med bonusspora fra 1998-versjonen av «Fugazi». Det betyr blant annet alternative mikser av «Cinderella Search» og «Assassing», og demoene av fire av låtene fra «Fugazi». Dette er også godt stoff, men altså ikke nytt for fansen.

Den obligatoriske dokumentaren er selvfølgelig på også plass. Denne har fått tittelen «The Performance Has Just Begun», og her mimrer gutta seg tilbake til 1983-84. Det hele er gjennomarbeida, og sånn sett følger dokumentaren i fotspora til den vi fikk i «Script For A Jester’s Tear»-boksen.

Historien rundt albumet blir godt fortalt – deler av denne kan også leses i boksens bok – men før vi kommer så langt handler det mye om at Marillion i løpet av få måneder hadde ikke mindre enn fem trommeslagere; Mick Pointer, Andy Ward, John Marter, Jonathan Mover, og endelig Ian Mosley. Trenger vi nevne Spinal Tap? Underveis i historien dukker også coverkunstner Mark Wilkinson opp, men i all hovedsak er det bandets fem medlemmer som snakker. Så kan man undre seg over at et så fantastisk album ikke skaper den største entusiasmen hos gutta selv, men det er vel en viss forskjell å se på plata fra utsiden kontra det å være på innsiden.

Videre kommenterer gutta alle låtene på albumet, og her inkluderes også b-siden «Cinderella Search». Dette er interessant stoff for oss som liker detaljer og historiene bak låtene, og dermed blir dette et godt tillegg på BD-en. Videoen til «Assassing» er også inkludert, men av større interesse er opptaket fra Zurich høsten 1984, som i sin tid ble sendt som en episode av det sveitsiske TV-showet «Hear We Go».

Samlerne har selvfølgelig denne konserten fra før, men her kommer den i strøken kvalitet, og med det får vi en god dokumentasjon på Marillion i konsertsammenheng fra denne tiden, selv om vi blir servert et amputert sett. Det hele innledes for øvrig med et lite intervju, før kvintetten inntar scena og drar i gang med «Assassing». Produksjonen bærer nok preg av at dette er gjort for TV for 37 år siden, men det er like fullt svært fornøyelig å se opptaket i dag.

Bandet byr på fem den gang ferske låter, inkludert «Punch & Judy», «Cinderella Search» og «Incubus», før klassikerne «Garden Party» og «Market Square Heroes» avslutter konserten. Samtidig har man da vært igjennom mye særdeles godt materiale, som på alle måter dokumenterer perioden rundt «Fugazi» på upåklagelig vis. Dermed er denne boksen, i likhet med de foregående, en ypperlig historieleksjon.

Jan Dahle