Iron Maiden «Senjutsu»
Parlophone

Det blir stadig lengre mellom Iron Maidens studioalbum, og hele seks år har gått siden britene slapp «The Book Of Souls». Pandemien må nok ta noe av skylda for den lange ventetiden denne gangen, men med tiden blir fansen uansett bare mer og mer sulten på ny musikk. Nå er uansett «Senjutsu» her, og tilhengerne får nok mye som forventa, men også noe litt annerledes.

Nettopp tittellåta, som innleder det 82 minutter lange albumet, er Iron Maiden som på et vis eksperimenterer. Her snakker vi absolutt ikke om den litt kortere og rett i trynet albumåpninga, men derimot om ei småseig låt, som i stor grad er basert rundt et interessant rytmemønster fra trommis Nicko McBrain. Samtidig er Bruce Dickinson moderat i vokaluttrykket, og sluttresultatet er ypperlig og albumets beste spor.

McBrain setter også et tydelig preg på «Stratego», der melodiske gitarer ligger bak vokallinjene, og underveis er vi innom det mer galopperende, spretne, og fengende på melodisiden. Dette låter igjen litt annerledes, men samtidig godt. Også førstesingelen, «The Writing On The Wall», skiller seg ut fra det mest opplagte Iron Maiden-uttrykket, der noen litt folk-aktige elementer sniker seg inn. Det er da også disse litt annerledes låtene innledningsvis som i stor grad er «Senjutsu» på sitt beste og mest interessante.

Det etter hvert mer standardiserte med «Fear Of The Dark»-formelen, der lange låter innledes og avsluttes med roligere partier, blir det uansett mye av på albumet. Samtidig blir også materialet mer ujevnt utover på skiva, men de til tider overdrevent repeterende refrengene bandet har hatt en tendens til å by på er fraværende.

«Lost In A Lost World» er den første av formellåtene, og her synger Dickinson først over et neddempa parti – der keyboards, som på store deler av plata, er med på å fylle ut lydbildet – før McBrain som typisk er slår i gang den tyngre delen av komposisjonen. Disse lange låtene byr på mye godt på instrumentalsiden, og det er mengder med flott og melodisk gitartraktering på albumet, samtidig som Steve Harris’ bass naturligvis er fremtredende, og de forventa taktskiftene er på plass. Dette hindrer likevel ikke at deler av materialet blir litt anonymt når det kommer til vokalmelodiene.

Resultatet blir at en av albumtoppene, «The Parchment» – som også er skivas lengste spor med sine nærmere 13 minutters spilletid – vinner på at nettopp instrumentalpartiene er lange og gode. Her står gitarene mye i fokus, der varierte partier er spennende lytting, samtidig som gitarmelodiene sitter bra.

Dette i kontrast til «Days Of Future Past», som med sine kun 4 minutter er mer energisk og rett i trynet, og dermed er dette ei låt som er med på tilføre albumet variasjon. Også «Darkest Hour» skaper variasjon, og her snakker vi også om et av skivas sterkeste spor. Uttrykksmessig er dette litt snillere, med hint av «Wasting Love», og igjen er gitararbeidet riktig fint.

Det er låtene som Harris har skrevet på egenhånd som er albumets lengste, og disse følger alle i en eller annen form den tidligere nevnte formelen, enten roligpartiene er med eller uten vokal. Både «Death Of The Celts» og albumavslutteren «Hell On Earth» byr på mye godt, men uten helt å føles som essensiell Iron Maiden.

Sluttkonklusjonen blir uansett at Iron Maiden med «Senjutsu» har levert et bra album, som garantert vil treffe fansen, men som samtidig mangler noe på å bli stående igjen blant bandets sterkeste skiver.

For undertegnedes ferske intervju med Bruce Dickinson sjekk ut Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle