Trond Ingebretsen & Bjølsen Valsemølle «På Ørnevinger»
Norske Albumklassikere

Året er 1986 og Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle har kommet frem til album nummer tre, «På Ørnevinger». Bandet er nå redusert til en trio bestående av Ingebretsen, bassist Rune Haukum og tangentist Martin Aune, hvilket vil si at studioet blir fylt opp med musikere som Per Hillestad og Marius Müller, som skal sette sitt tydelige preg på innspillingene.

Dette betyr et ganske annet uttrykk enn på forgjengeren, «Vaterlands Bru», og produsent Ingar Helgesen har skapt et ganske tidstypisk lydbilde. Samtidig er Ingebretsen mindre forankra i hovedstadslivet, og forteller i stedet mer om mennesker på reise og på flukt, og vi befinner oss i så vel Asia som Amerika. Alt dette gjør at «På Ørnevinger» ikke treffer den samme nerven som det foregående albumet, men vi snakker likevel om ei riktig god plate.

Det er kassegitarene og kompet som innleder plata når tittelsporet er først ut, og melodimessig er dette fortreffelig, samtidig som det musikalsk bygger seg opp mot et fyldig lydbilde. Dermed smeller også Müller etter hvert til for fullt, og gitaristen skal i aller høyeste grad sette sitt preg på albumet, både med rytme- og sologitaren, men samtidig er synthene også tidsriktig til stede.

Når «Fremmed På Veien» følger får Hillestad en fremtredende rolle, og igjen treffer Ingebretsen godt med låtskrivinga. Mannen har da også skrevet alle de ti spora på egenhånd, og han makter samtidig å skape et varierende materiale. Allsidigheten i arrangementene tilfører også sitt, der «Så Lenge Jeg Lever» byr på så vel rock’n roll-piano som spretne åttitalls pop-elementer.

Videre dukker Marith Endresen opp som duettpartner i «Så Lenge Jeg Lever». Dama sprer videre stemmen ut over plata, og får igjen en mer fremtredende rolle i «For Fulle Seil». Endresen tilfører absolutt noe ekstra til lydbildet, og det samme gjelder altså de innleide musikerne, der vi i tillegg til de allerede nevnte også hører Per Kolstad og Kjetil Bjerkestrand. Dette gir muligens mindre bandfølelse, men så er vel Bjølsen Valsemølle først og fremst Trond Ingebretsens lekegrind, og han er fullt og helt tilstedeværende.

Hovedpersonen har også mye sjel i stemmen, hvilket kommer tydeligst frem når det musikalske uttrykket gir mest luft rundt vokalisten, slik det gjør i versene i «Angrep Ved Daggry». Samtidig byr nevnte spor på et mer massivt lydbilde i refrengene, mens Müller tilfører flotte gitarer.

Det blir mer sydlandske toner i «Dans Søster Dans», hvilket er med på å gi lytteren en følelse av ei reise ut i verden. Nok en gang handler det også om god melodibruk, og Ingebretsens stemme tilfører det valsemølske særpreget selv om musikerne og produsenten tar dette i nye retninger. Hovedpersonen trår så til med munnspill i «Den Mellomamerikanske Ekspress», der både piano, gitarer og kompet tilfører et godt driv som lokker frem rockefoten.

I «Engel I Svart» slår trommene mot deg med veldig åttitallssound og gitarene riffer deg rett i trynet, mens tangentene fyller ut lydbildet. Dette er Bjølsen Valsemølle på sitt aller mest rocka, hvilket på en måte kjører over Ingebretsens tekst. Her handler det rett og slett mer om energi enn lyrikk, men igjen er dette noe som tilfører allsidighet til albumet.

Også «Evige Jaktmarker» slår mot lytteren innledningsvis, men versene blir noe mer luftige, selv om det også her ligger en viss energi over det hele. Dette i kontrast til den avsluttende «Vinterland», der det er mer nakent og nedpå. Med det er Ingebretsen også i sitt ess avslutningsvis på nok et sterkt album fra Bjølsen Valsemølle.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle