Theo «The Good The Bad And The Ugly»
Norske Albumklassikere

Arendalsbandet Theo skapte seg et navn i det norske hardrock-miljøet på åttitallet gjennom utgivelsen av to kassetter og en singel, og i 1988 slapp bandet så sin eneste LP, «The Good The Bad And The Ugly». Senere skulle gitaristene Bård Torstensen og Erlend Ottem gjøre seg bemerka i Clawfinger, men det er en helt annen historie.

For å ta ankepunktet først når gjelder «The Good The Bad And The Ugly» så er det vokalist Harald Dose, som mangler noe på å løfte Theo opp i et toppsjikt. Man kan ikke annet enn tenke at skiva hadde stått seg klart sterkere med en Odd René Andersen-stemmeprakt i front, og det er synd, for instrumentalt sparker Theo godt fra seg.

Det er energisk rett frem hard rock som åpenbarer seg når albumets tittelspor innleder skiva, der munnspill krydrer lydbildet mens gitarriffa slår mot deg. På gitarsiden er det videre godt driv utover på plata, der slidegitaren også hentes frem. Låtmessig er dette riktig bra, men det hele hemmes altså noe av vokalen.

Det svinger seriøst av den påfølgende «Monsterdance», samtidig som vi igjen blir servert gitarriff som røsker tak i lytteren. Deretter følger Theo på sitt mest melodiske når «Another Story Of Love» åpenbarer seg, der gitarene er mindre rett i trynet mens vokalmelodiene fremheves.

Med høyt tempo og munnspill drar gutta seg så videre i Theo-landskapet med «Swingtime», mens det er litt seigere når «The Track» byr på et dynamisk arrangement der gitarene brukes på riktig effektivt vis. «Mr. Brown» er igjen rett frem rock, med et midtempo driv og et fengende refreng.

Med «Mountains» går Theo så i en helt annen retning, der det innledningsvis er en naken og akustisk ballade, før det tilføres et rocketrøkk. Når det gjelder produksjonen er den enkel og rå, men den kler på sin måte musikken, der «Born To Rock» igjen drives frem av slidegitaren. Gutta ligger videre i et Backstreet Girls- og AC/DC-landskap når det kjøres på med «Sacred Alibi», hvilket gjør seg godt.

I det hele tatt er det mye riktig god rock på «The Good The Bad And The Ugly», og den småseige og til tider luftigere «Fade Away» er en god finale på ei plate som med en sterkere vokalist hadde vært virkelig solid.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle