Sommeren er plutselig tilbake på fjellet, og da må man naturligvis benytte anledningen til å utforske Guds frie natur. Med Rogers Waters’ «Amused To Death» på øra tasser man dermed ned mot stranda, og sånn sett er det velkjente trakter det handler om, i alle fall innledningsvis.

Det traskes over den første terskelen og inn på øya for hundetrening, og dette skjer faktisk helt uten at noen kjøtere biter seg fast i denne vandrerens bleke legger. Videre er det over terskel nummer to, hvilket heller ikke er uvanlig, men så tar turen uvante vendinger når jeg ved utslagsstedet til hull 3 tar til venstre i stedet for til høyre. Dette samtidig som Waters leverer den mektige «Perfect Sense», hvilket drar tankene tilbake til en fabelaktig kveld i Oslo Spektrum i mai 2002, der nevnte låt nesten ble i meste laget.

Jeg går videre mot Vestlia og kommer inn på hotellområdet, der jeg ikke har vært siden Åge Aleksandersen spilte på Låven i november 1993. Slik det ser ut her nå er dette fullstendig uutforska trakter, for utbyggingene har gjort området komplett ugjenkjennelig i løpet av disse 28 åra. 28 år? Snakk om å føle at alderen begynner å tynge. Jeg befinner meg uansett ikke her for å studere arkitektur, eller noe annet slikt. Planene er derimot å gjøre nok en bestigelse.

På vei mot bakkene ser man folk gå om bord i stolheisen. Pingler! Denne karen er av ekte vikingavstamning, og skal selvfølgelig gå opp Asle-løypa. Dette er anleggets bratteste bakke, oppkalt etter alpinist Asle Sjåstad, som for øvrig var bestefar til søskenparet Sjåstad Christiansen. Sånn, det var dagens lille leksjon i lokalhistorikk, og med den overstått er det bare å begynne på stigningene.

I denne bakken har jeg ikke befunnet meg siden 1. mars 1986, men den gang bar det nedover i full fart på slalåmski. Det å ta seg opp på beina er en helt annen historie, og det skal etter hvert vise seg at alle tidligere forserte bakker kun har vært tørrtrening. Et stykke opp i henget hiver jeg etter pusten, blir forbigått av en pensjonist, og spørsmålet som runger i bakhodet er det vante; Hvorfor?

Jeg griper tak i alt det er mulig å holde seg fast i, mens skjegget tråkkes ned i bakken. Underveis må jeg også hvile når jeg finner noe som er relativt behagelig å sitte på. Behagelig er det derimot ikke med pustebesvær, men opp skal jeg, om det så blir det siste jeg gjør, hvilket det her og nå føles som om det blir.

Et par pauser senere slår jeg meg ned på en benk ved Toppen Kafé, og dette samtidig som Roger Waters poengter at «It’s A Miracle». Det kan her og nå godt hende mannen mener det er et mirakel at jeg har nådd toppen, og samtidig kan man nok en gang konstatere at undertegnede og Waters aldri blir enige angående Andrew Lloyd Webber.

Samtidig kjenner jeg blodsmaken i kjeften, og jeg liker det ikke. Med det kan vi konkludere med at en fremtidig karriere som vampyr er utelukka. Siden Waters nå ebber ut kan vi også konkludere med at det tar omtrent like lang tid å underholdes til døde som det tar å gå seg i hjel. Med klarhet på det feltet hentes Jahn Teigens «En Dags Pause» frem.

Mens jeg befinner meg her på toppen – der festivalen Helt På Vidda, med blant andre Maria Mena og Dagny arrangeres til helga – og forsøker å få tilbake pust og en viss livsgnist, ser jeg folk gå av stolheisen. Smartinger!

Etter om ikke en dags pause, så i hvert fall en lengre hvil, begynner den videre traskinga. Det finnes en vill plan om å gå vestover, og komme ned igjen øverst i Ustedalshavet, men det skal poengteres at det ligger en viss tvil over dette prosjektet. Turen går i alle fall innover mot Hakkeset, på en sti som fremstår som ei eneste lang steinrøys. Det er vel slikt de i Which Witch kaller «Bad Omens».

Jeg krysser ei løype som er belagt med bark, og kommer etter hvert ned til Hakkeset. Der går jeg til høyre, eller mot vest om du vil, i et forsøk på å følge den tidligere nevnte mindre godt planlagte ideen. Det betyr knapt sti, men derimot steinurer, reinlav og myrer, der stien leker gjemsel, mens noen – jeg nevner ikke navn – begynner å få en gnagende følelse av at dette ikke var en god ide.

Halfords retur til klassisk heavy metal i form av «Resurrection» finner etter hvert sin plass i fjellheimen, og denne vandreren stavrer seg videre tilbake til de mer traska turveier, hvilket igjen vil si denne endeløse steinrøysa av en sti. Jeg går over en topp, der det står ei knøttlita hytte, og begynner på nedfarten mot Grødalen. Dette riktignok først etter å ha hvilt på en stein oppå toppen. Kroppen er nå så sliten at fornuften bakerst i hodet roper; Snu! Idioten som bærer på hodet går derimot altså ned i dalen.

Det er uansett en begrensning på hvor lenge en idiot kan være best på sitt felt – ingen klarer tross alt å være på toppen til evig tid – så fornuften vinner over idioten når neste stigning er ren steinrøys, samtidig som kroppen hyler etter medlidenhet. Jeg biter i de sure blåbærene og snur, og samtidig forteller fornuften meg at det nå er langt hjem, der jeg allerede er sliten som et dovendyr som nettopp har LØPT maraton. Dette kommer til å bli tungt.

Nå velger jeg stien der folkevandringene stort sett går i disse områdene, i alle fall et stykke. Plutselig ser jeg nemlig en mindre sti inn til venstre, og dette kan se ut som en snarvei. Brent barn lukter som kjent svidd, og når det kommer til «snarveier» ligger det vel strengt tatt kun igjen en askehaug etter denne gutten. Med all fornuft liggende igjen i Grødalen svinger jeg selvfølgelig til venstre.

Så skjer det noe nærmest sjokkerende. Stien fører meg til Hakkeset, akkurat slik man hadde håpet på. Som Waters proklamerte tidligere; «It’s A Miracle». Det er nesten så jeg hiver på en «Hallelujah», men den utbrukte låta er satt i karantene på ubestemt tid, så det skjer ikke. Uansett, jeg befinner meg igjen ved Hakkeset, og hviler kroppen noen minutter på en båt som ligger på land.

Der finner jeg frem litt lett musikk for en tung kropp, hvilket vil si ABBAs «Super Trouper», før jeg trasker langs vannet, og begynner på stien i retning toppen. Underveis kjenner jeg plutselig lukta av sagmugg, og selv om jeg ikke er en gammel sirkushest – jeg bare lukter slik etter å ha gått opp Asle-løypa – skaper duften en godfølelse da den betyr at jeg straks krysser den barkbelagte løypa, og med det igjen snart befinner meg på toppen ved skiheisen. Der skal det nok en gang hviles, mens jeg strengt tatt befinner meg et sted langt inne i den innerste ørska. Friluftsliv er som kjent sunt for både kropp og sjel.

Metallicas «Master Of Puppets» blir valgt som nedstigningsmusikk, og dette må jo gå greit, for nedoverbakker er jo barnemat. Nettopp den påstanden stemmer inntil en viss hellingsprosent, men så blir det å gå nedover nesten like slitsomt som å gå oppover. Her og nå føles det som om rappellering hadde vært enkleste og beste måte å ta seg ned Asle-løypa på, men hvem har vel lommene fulle av tau når man trenger det?

Man kommer seg uansett ned, hviler på en benk nede ved skiheisen, før det sjangles den flate strekningen hjemover, samtidig som det konkluderes med at dette må ha vært sånn omtrent tidenes mest meningsløse tur, men så husker jeg på Roger Waters, Jahn Teigen, Halford, ABBA og Metallica, og da er det ikke så ille likevel. For jeg kunne vel ikke sittet i godstolen og hørt på musikken uten å lage mos av kroppen… eller kunne jeg det?

Jan Dahle