Et band fra en annen verden

Tidligere i år gjorde undertegnede et intervju med Cheap Trick-vokalist Robin Zander. Dette i forbindelse med slippet av «In Another World», men vi var også innom mye av bandets 44 år lange platekarriere. Intervjuet sto opprinnelig på trykk i Scream Magazine #255, og gjengis her slik det ble presentert i papirversjonen.

I disse dager slipper Cheap Trick «In Another World», og med det leverer bandet sitt beste album på veldig lenge. En bedre unnskyldning enn det trenger vi ikke for å slå av en prat med vokalist Robin Zander.

Det er 44 år siden Cheap Trick slapp sin selvtitulerte albumdebut, og når vi nå skriver 2021 er Rockford-kvartetten klar med sin 20. studioplate, «In Another World». Underveis har det vært både oppturer og nedturer, der et tungt åttitall må legges inn i sistnevnte kategori.

Etter et vellykka comeback til godformen på tampen av nevnte tiår har bandet i hovedsak levert bra, men de siste 30 åra har likevel det lille ekstra mangla. Med utgivelsen av «In Another World» løfter Cheap Trick seg igjen, og har med det sluppet sitt beste album siden 1990s «Busted».

Nytt album er selvfølgelig en god anledning til å ta en prat med bandet, og Robin Zander stiller seg til disposisjon. Det er da også en opplagt vokalist som ringer fra sitt hjem i Florida, men til tross for at mannen har slått seg ned blant amerikanske pensjonister er han selv langt fra klar til å legge gitar og mikrofon på hylla. Riktignok har det vært rolige tider en stund nå takket være en viss pandemi, og «In Another World» har faktisk vært ferdig i lang tid.

– Skiva ble spilt inn for et par år siden, og planen var å slippe plata rundt denne tiden i fjor. Covid-19 førte så til at den ikke ble utgitt da. Plateselskapet ville vente, og det syntes vi var greit, men vi visste ikke da at det skulle ta ett år før den kom ut.

Robin flirer litt oppgitt over det hele, og lurer veldig på hvordan situasjonen er i Norge. Dette på en dag da vi her til lands satte den nasjonale smittetoppen, og når Zander får høre det sender han sine beste ønsker til alle nordmenn. Dette skal uansett ikke handle om pandemien, så vi drar oss tilbake til den ferske plata. Robin kan fortelle at gutta i påvente av utgivelse ikke lot seg friste til å skrive mer musikk, eller til å flikke på de allerede innspilte låtene.

– Nei, plata var så ferdig at både cover og tittel var der, så vi bestemte oss rett og slett bare for å vente. Vi er et band som jobber stort sett hele tiden, så dette er egentlig den første lengre perioden Cheap Trick ikke har vært på veien eller i studioet. Det å ha et helt år fri har vært snodig, og vi snakker jo om at det er en helt ny verden der ute.

Det å ha all denne fritiden kunne selvfølgelig gitt Robin muligheten til å jobbe på andre prosjekter, og da for eksempel følge opp den selvtitulerte soloplata fra 1993. Dette ble egentlig ikke vurdert, men Zander kommer derimot inn på et album de færreste har fått med seg, som kan regnes som mannens andre soloalbum.

– Jeg skulle gjerne gjort ei soloplate igjen, og sist jeg hadde ei skive ute fikk jeg reist litt rundt i Europa. Jeg gjorde også ei soloskive til for noen år siden, «Countryside Blvd.», men den var ute kun i omkring ei uke før den ble trukket tilbake. Country-verdenen likte av en eller annen grunn ikke at jeg hadde spilt inn et country-album. Det var vel kanskje ikke ei helt seriøs country-skive heller, men mer ei uhøytidelig plate.

Dette var i 2011, og skiva er småhyggelig. Fem år senere gjorde Robin og Cheap Trick så en liten country-flørt i serien «CMT Crossroads», der de spilte sammen med Jennifer Nettles. Country er altså ikke helt utenfor guttas komfortsone, men på «In Another World» er det streit Cheap Trick-musikk det handler om.

– Vi forandrer oss ikke mye. Vi er Cheap Trick, og bortsett fra Bun E. Carlos (trommer) er vi de samme gutta som stort sett alltid har vært i bandet. Bun E. er erstatta av sønnen til Rick (Nielsen, gitar), Daxx. Vi bare kjører på, som en Duracell-kanin.

Bun E. Carlos slutta å turnere i 2010, men regnes fortsatt som medlem av Cheap Trick. Dette til tross for en del ondt blod gutta imellom, med påfølgende rettssaker. Dette er en situasjon Zander ikke ønsker å snakke om, så vi lar temaet ligge. Vi beveger oss derimot over til Julian Raymond som har vært involvert som produsent på alle bandets studioplater siden «Rockford» i 2006, og som med det er den produsenten som har jobba på flest Cheap Trick-album.

– Julian er nesten som bandets femte medlem. Han er en fin fyr, som vi møtte allerede tilbake på tidlig åttitall. Vi skrev låter sammen med ham lenge før han begynte å produsere oss. Vi kom så godt over ens at da han begynte å konsentrere seg mer om produksjon ville vi ha ham om bord på dette feltet, for å se hvordan det ville fungere. Dette gikk så bra at vi har brukt ham siden. Han er selv både låtskriver, sanger og gitarist, og han er som en dommer i studioet. Han er alt.

Resultatet har altså denne gangen blitt at Cheap Trick har løfta seg det lille ekstra kneppet som har vært fraværende på jevnt gode plater fra 1994s «Woke Up With A Monster» og fremover.

– For meg er det vanskelig å vite hva jeg skal si til en sånn påstand, for slik jeg ser på det angriper vi hver eneste skive på samme måte. Vi skriver 25-30 låter til hver plate, og så rister vi rundt på disse for å finne de beste. Sånn er det alltid, og vi har genier som Rick Nielsen og Tom Petersson (bass) som skriver i bandet.

Ofte er det vanskelig for band med lang fartstid å komme opp med nye låter som virkelig blir lagt merke til. Uansett hva et band gjør, når de ga ut sitt første album for godt og vel en mannsalder siden, så blir det på en måte å konkurrere med en eller annen storhetstid i bandets karriere.

– Jeg ser ikke slik på det. For meg handler det om at så lenge vi kan være stolte av oss selv, stolte av låtene våre, og vi får spilt dem inn, er det greit. I dag gjør vi dette mest for oss selv, for å underholde oss, og for kjærligheten til musikken. Vi kan ikke tenke at vi skal bli spilt på radio, eller at vi skal få hitsingler, men så har vi heller aldri tenkt slik.

– Det har for oss aldri handla om å gjøre ditt eller datt for å tilfredsstille radio, publikum eller noen andre. Vi gjør dette for å tilfredsstille oss selv. Det øyeblikket vi slutter å skrive låter, og slutter å turnere, da er det over.

Robin ser ikke for seg at dette skjer med det første, og med filosofien rundt at gutta først og fremst lager musikk for seg selv, er de kanskje ikke avhengige av den store kommersielle suksessen. Litt frustrerende må det uansett ha vært at bandet siden bruddet med Epic i etterkant av «Busted» har gått fra det ene plateselskapet til det andre.

– Ja, det har selvfølgelig vært et problem, for du ønsker naturligvis å ha et plateselskap i ryggen som gir deg forskudd, betaler produsenten, og i det hele tatt holder businessen din gående. De siste platene har vi i stor grad gjort på egenhånd. Vi ble så plukka opp av det Nashville-baserte Big Machine, og de børsta støvet av oss, kan du si. Det var fint, og vi gjorde noen gode plater med dem.

– Dette nye albumet ble så plukka opp av BMG, som er et stort selskap vi er godt kjent med. Vi er dermed heldige som har dem på vår side, for det er ikke alltid enkelt for «gamlinger» som oss å få selskapene til å se to ganger på oss. BMG hadde uansett et ønske om å gjøre ei plate med Cheap Trick, og da var vi umiddelbart klare for det.

Cheap Trick er voksne karer, med mye historie, og på det musikalske plan har gutta aldri forsøkt å skjule sin begeistring for Liverpools fire fabelaktige, The Beatles. Disse inspirasjonene kan fortsatt høres i bandets musikk, og for eksempel ei låt som «So It Goes» hinter mot The Beatles.

– Ja, du har nok rett i det. Jeg bodde i Skottland da jeg skrev musikken til den, og da var jeg omkring 20 år gammel. Da jeg gikk gjennom de gamle tapene mine kom jeg over denne låta, og fullførte den til dette albumet. Jeg følte meg ikke sikker på om den var ei låt for skiva, men både plateselskapet og Julian likte den, så de overbeviste resten av gutta om at den måtte med.

Når vi først er inne på The Beatles skal det nevnes at Cheap Trick tidligere har gitt ut sine versjoner av både «Day Tripper», «Magical Mystery Tour» og John Lennons «Cold Turkey», og på den ferske plata finner vi Lennons «Gimme Some Truth».

– The Beatles er et av de viktigste bandene for meg, sammen med resten av «den britiske invasjonen» med band som The Rolling Stones, The Animals, The Kinks, Fleetwood Mac og The Yardbirds. Alle disse kom ut av den samme æraen, og er grunnen til at jeg satte sammen mitt første band. Det begynte da jeg var omkring 12 år og hørte «I Want To Hold Your Hand».

The Beatles’ gjennombrudd på andre siden av dammen tente altså en gnist hos en ung Robin Zander, men musikken var på en måte der allerede før datidens langhårete briter invaderte Amerika.

– Faren min var musiker, og det hjalp meg i gang. Han var amatør, men i helgene var han ute og spilte keyboards.

I tillegg til å ha gjort noen låter av The Beatles på plate tok Cheap Trick den helt ut da bandet tok «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» ut på veien, hvilket blant annet resulterte i både CD- og DVD-utgivelse i form av «Sgt. Pepper Live».

– Jeg husker ikke hvem som kom opp med ideen, men det var en morsom greie å gjøre. Vi fikk blant annet gjort showet en måneds tid i Las Vegas, og det å gjøre «Sgt. Pepper» hver kveld var gøy. Vi spilte også Hollywood Bowl noen ganger med showet, vi gjorde det i New York, og vi reiste litt rundt omkring. Det var moro for oss, orkesteret, og for alle andre. Lennon sa i sin tid at du ikke kunne gjøre «Sgt. Pepper» live, og vi gikk ut for å motbevise ham.

Undertegnede så showet i Las Vegas, og det var god underholdning, selv om man selvfølgelig alltid vil foretrekke å se Cheap Trick gjøre sitt eget materiale. Dette var for øvrig kun andre gangen denne skribenten så Cheap Trick live, og bandet har ikke akkurat rent ned de skandinaviske grensene.

– Nei, jeg er klar over det, understreker Robin med nærmest sorg i stemmen. Vi må se til at agentene våre får den ballen til å begynne å rulle.

Om det skjer gjenstår å se, men Cheap Tricks plater har vi uansett, og det var perioden 1977 til 1979 som var bandets absolutte gullalder. Da fikk vi troikaen «In Color», «Heaven Tonight» og «Dream Police» på rekke og rad, og på sent syttitall ble ikke musikk mye bedre enn dette. Dette var også perioden da Cheap Trick jobba seg opp fra ingenting, og Robin mimrer litt rundt denne tiden.

– Vi var heldige som fikk platekontrakt, og dermed fikk gitt ut musikken vår. Vi gjorde tre album på halvannet år da vi først kom i gang. Vi hadde i utgangspunktet kontrakt for tre plater, men i redsel for å bli droppa ville vi få ut de tre skivene så fort som mulig. De siste pengene vi hadde brukte vi så til å dra til Japan og til å spille inn konsertene på Budokan. Det forandra alt.

I likhet med for Kiss noen år tidligere var det nettopp ei liveplate som skulle bryte barrierene mot toppen for Cheap Trick, og med en konsertversjon av «I Want You To Want Me» fikk bandet plutselig en uventa hit. Robin er da også enig i at «Cheap Trick At Budokan» virkelig klarte å fange bandets sjel.

– Ja, jeg tror du har rett i det. Det handler nok mye mer om selve sjelen plata fanger enn lydkvaliteten på albumet. Vi var faktisk ikke veldig fornøyde med plata selv, for vi likte ikke coveret og vi var ikke fornøyd med lydkvaliteten. Managementet mente uansett at dette ikke var noe vi skulle bekymre oss for siden plata bare skulle ut på det japanske markedet.

– Deretter ble den likevel gitt ut i Europa, og den ble ganske populær i Storbritannia og Tyskland. Den solgte så til dobbel platina i Canada før den ble sluppet i Statene, og da den ble gitt ut her ble den veldig populær, og resten er historie. Hvem kunne ant det? «I Want You To Want Me» var egentlig ikke ment å være med i settet heller. Den ble lagt til som ekstralåt i et litt for kort sett, og det skjedde vel ti minutter før vi gikk på scena.

«I Want You To Want Me» er fra undertegnedes favorittalbum med bandet, «In Color», som man til tider har hørt gutta selv uttale seg om i litt negative ordelag. Dette har blant annet hatt med Tom Wermans produksjon å gjøre.

– Et par medlemmer i bandet var ikke fornøyd med plata, men jeg syntes den var bra. De andre gutta mente skiva ble for mye av en lettvekter, og de hadde et ønske om en mer rocka produksjon. Plateselskapet på sin side ønska seg nok ei mer pop-orientert plate. Deler av bandet var dermed skuffa over utfallet, og da spesielt med «I Want You To Want Me». For meg var dette uansett et sted i tiden, og for mange er det deres favorittplate med Cheap Trick, så hvorfor forandre den?

Faktum er uansett at Cheap Trick sent på nittitallet spilte inn «In Color» på nytt, med Steve Albini i produsentstolen, men denne gode og alternative innspillinga ble aldri sluppet.

– Det var en plan om å gi ut denne versjonen av skiva, men det skjedde aldri. Du finner muligens en bootleg der ute, men den ble aldri utgitt offisielt.

Syttitallet var altså Cheap Tricks musikalske storhetstid, men deretter skulle nedturen komme kjapt. Den begynte allerede i 1980, med den George Martin-produserte «All Shook Up», og i det hele tatt skulle store deler av åttitallet bli en tøff tid for bandet.

– Ja, det var begynnelsen på en nedtur, til tross for at «All Shook Up» solgte mer enn en million. Etter det hadde vi en del intern strid, og Tom Petersson forlot bandet. Vi tok også et par år fri, og Jon Brant (bass) kom inn. Vi gjorde ei grei plate i 1982 i form av «One On One», der Queen-produsent Roy Thomas Baker hjalp oss. Vi fikk et par hits på MTV med videoene til «If You Want My Love» og «She’s Tight», så det løfta oss litt igjen. De neste par platene gjorde derimot lite for oss, flirer Robin.

Vi har allerede nevnte George Martin og Roy Thomas Baker og på neste plate, «Next Position Please», satt ingen ringere enn Todd Rundgren bak spakene. Vi snakker altså om meritterte knottskruere, men dette hjalp ikke Cheap Trick som nå leverte ei rekke med plater som slet med å komme over det middelmådige.

– Alle produsentene var flotte folk, og vi hadde aldri en dårlig produsent, men de hadde alle forskjellige syn på hvordan Cheap Trick skulle låte. Vi hadde ei veldig fargerik karriere med produsentene våre, og vi var vel innom nesten alle de store, humrer Zander.

Platerekka første halvdel av åttitallet var ujevn, selv om alle skivene hadde sine gode låter. Skikkelig på trynet skulle det uansett gå i 1986, da bandet slapp «The Doctor», som utvilsomt er Cheap Tricks virkelige kalkun.

– Ja, det er mange som sier det. Jeg mente låtene på plata var sterke, men vi hadde Tony Platt – som hadde jobba med AC/DC – som produsent, og resultatet ble ei keyboardorientert skive. Det var virkelig ikke mye gitarer på den plata.

Hele den åttitallshistorien vi nå har vært igjennom fremstår egentlig som en direkte overraskende nedtur, for som et melodibasert rockeband burde overgangen fra sytti- til åttitallet egentlig ikke vært et problem for Cheap Trick. Cheap Trick skulle heller vært som skapt for det mest melodiske av alle tiår, så hva gikk galt?

– Jeg er på innsiden av dette, så det er vanskelig for meg å beskrive hvorfor det ikke fungerte for oss. Vi holdt det uansett gående, og selv om kritikerne mente vi hadde mista alt, så ga vi oss ikke. Det som så skjedde var at vi kom tilbake, og vi gjorde det med en ballade av alle ting.

Robin sikter her til «The Flame», som ble en suksess fra den glimrende «Lap Of Luxury» som så dagens lys i 1988.

– Det viser at om vi ikke alltid er briljante, så gir vi oss ikke, poengterer Zander.

Etter bruddet med Tom Petersson i 1980 hadde Cheap Trick først en kort periode med Pete Comita, før Jon Brant altså ble permanent bassist i bandet. I forbindelse med «Lap Of Luxury» var tiden så inne for Peterssons retur til Cheap Trick. Zander tror da også det hadde mye å si at bandets fire originalmedlemmer igjen var samla, og at Peterssons retur sånn sett var viktig.

– Ja, det tror jeg, for det var veldig forfriskende da Tom kom tilbake. Det er opplagt at han er en stor del av bandet, både personlighetmessig og på alle andre plan. Det å få ham tilbake på laget var derfor veldig fornøyelig, og det skapte god stemning.

Hvorfor Petersson sa takk for seg i første omgang har egentlig ikke Zander noe godt svar på.

– Du må egentlig spørre ham om det, men han ville vel gjøre sine egne ting. Han satte sammen bandet Another Language, og mens dette pågikk hadde jeg en viss kontakt med Tom. Det var så en fest for Julian Lennon i New York, og jeg og Rick var der, og det samme var Tom. Vi tre satt ved et bord, og Tom hadde fått en drink eller to for mye og endte med å søle en øl ned i fanget på Rick, ler Robin. Det var det som virkelig brøt isen, og neste uke var Tom tilbake i bandet.

Cheap Trick kan beskrives som et kultband, men om ting hadde klaffa bedre utover på åttitallet kunne kanskje kvartetten vært betydelig større enn den er i dag. Det er litt fristende å sammenligne med AC/DC, et band som slo seg opp på samme tid som Cheap Trick, men som klarte å bygge videre på momentumet fra slutten av syttitallet. Dette altså samtidig som Cheap Trick på en måte stagnerte, og man kan jo lure på om Robin Zander trives i posisjonen som kultband.

– Du kan kalle oss hva du vil, men kultband er nok en god beskrivelse. Det betyr jo at vi har en viss tilhengerskare, men uten at vi snakker om en virkelig stor en. Vi har jo gjort det brukbart, men vi er langt fra milliardærer. Finansielt sett befinner vi oss nok i et slags mellomsjikt, og det er ok, så lenge vi kan fortsette med det vi driver med. Det har vi da også kunnet gjøre.

– Det samme kan man tross alt ikke si om alle andre band, og noen band går under nettopp fordi de får for mye suksess. Suksessen har gjort mange late, med det resultatet at band har blitt oppløst fordi de mener de ikke trenger jobbe mer.

Det er selvfølgelig mange ulike måter å måle suksess på, men når et band har kunnet leve av å være musikere i 45 år, så må vel det kunne kalles suksess.

– Ja, det er suksess for meg, og jeg kan vel egentlig ikke be om mer enn det.

En annen form for suksess, men som ikke nødvendigvis gir mye penger i kassa, er anerkjennelse. Cheap Trick har da også stått på mang en musikers liste over inspirasjonskilder, og da fra så forskjellige band som Anthrax, Smashing Pumpkins og Mötley Crüe. I 2016 ble Cheap Trick også innlemma i Rock And Roll Hall Of Fame, en ære enkelte band avfeier som uvesentlig, helt til de selv blir innlemma og deretter bruker det for alt det er verdt i markedsføring. Hvordan stiller så Zander seg til dette?

– For å være ærlig så tenkte jeg aldri så mye over det, og jeg tror egentlig ingen av oss har tenkt nevneverdig på det. Det var på en måte interessant, men samtidig så vi aldri på Rock And Roll Hall Of Fame som noe vi kom til å bli involvert i. Etter 25 år var vi kvalifisert, og da tenker man kanskje at det er en mulighet, men samtidig tenker man at det ikke betyr så mye.

– Fem år går så uten at du blir nominert, og ti og 15 år går uten at du blir nominert. Da er du der at du tenker «til helvete med dem», men så får du plutselig telefonen om at du er nominert. Deretter får du telefonen om at du skal innlemmes, og da er du med uten egentlig å engasjere deg. Det gir likevel på en måte en god følelse å bli anerkjent av industrien, så du kan vel kanskje si at det er en god ting, men jeg tror ikke det er avgjørende for noen artist.

Historien kan uansett ingen ta fra Cheap Trick, og bandet har utvilsomt satt musikalske spor etter seg. Samtidig har gutta også i stor grad holdt sammen gjennom tykt og tynt – selv om Tom Petersson altså stakk på utflukt på åttitallet – men da Daxx Nielsen kom inn som erstatter for Bun E. Carlos må vel det ha forandra bandet på en eller annen måte.

– Ja, jeg tror nok det. Det var en overgangsfase, men det var ikke så ille siden Daxx har vokst opp med Cheap Trick. Han har kjent Bun E., og han har sett Bun E. spille, år etter år etter år. Daxx er også en av disse musikerne som kan spille hvilket som helst instrument.

– En gang vi var på veien i Sør-Amerika måtte Daxx for øvrig dra hjem da kona hans skulle føde, og da var det sønnen min (Robin Taylor Zander) som hoppa inn på hans plass. Ungene våre hjelper oss en del, og sønnen min spiller gitar med oss hele tiden nå. Da slipper jeg å spille så mye, og kan heller late som om jeg er Mick Jagger, fniser Robin.

Her kommer Zander inn på noe som egentlig er litt interessant, for som frontmann er han langt fra den mest ekstravagante du finner, og mye av mellompratet på bandets konserter er det gitarist Rick Nielsen som står for. Skal vi tolke dette dit hen at Robin egentlig er litt sjenert?

– Jeg vet egentlig ikke, men du har kanskje rett i at jeg er litt sjenert på scena når det kommer til det å snakke. Det er uansett bare slik det har blitt med de personlighetene vi har, og Rick er veldig utadvent.

Med de ordene forlater vi Robin Zander, som i skrivende stund bruker mye av sin tid på nettopp å snakke med pressa. Slik er det når et nytt album skal promoteres, og budskapet om «In Another World» skal spres ut til rockeverdenen.

Jan Dahle

Et band fra en annen verden