Geezer Butler «Manipulations Of The Mind»
BMG

Black Sabbath-bassist Geezer Butler slapp fra 1995 til 2005 tre album – under navnene G//Z/R, Geezer og GZR – og disse skivene ble reutgitt av BMG i fjor. Nå er alle tre samla i en liten boks, «Manipulations Of The Mind – The Complete Collection», der det også ligger med en disk bestående av bonusspor, demoer og slik moro.

Det første albumet var «Plastic Planet», og selv om tankene et øyeblikk innledningsvis i «Catatonic Eclipse» dras mot Black Sabbath, er dette i hovedsak hardere og tøffere i kantene enn Butlers mer allment kjente band. Med Burton C. Bell (Fear Factory) på laget er vokalen også relativt aggressiv, og det er dette litt aggressive G//Z/R vinner noe på her. Med i bandet er for øvrig også gitarist Pedro Howse og trommis Deen Castronovo (Journey).

Samtidig har Butler med dette tatt et skritt inn i neste generasjons metal, hvilket han ikke var alene om blant førstegenerasjons tungrockere å gjøre på denne tiden. «Sambygding» Rob Halford gjorde som kjent noe tilsvarende. For Butler fungerer det da også tidvis godt, slik som i «Drive Boy, Shooting» og de tyngre «The Invisible» og «Séance Fiction». Sistnevnte er for øvrig litt i Black Sabbath-gata.

Et spor som «Giving Up The Ghost» kombinerer det tøffe uttrykket med melodiøse partier, men alt materialet sitter uansett ikke like godt. Albumets tittelspor blir litt for masete, mens «House Of Clouds» ikke helt treffer med hissigheten. I «X13» har Castronovo det tidvis veldig travelt bak et litt seigt riff, men også her faller det noe igjennom. Bandets mer følsomme side i den avsluttende «Cycle Of Sixty» gir heller ikke stort. Vi snakker med andre ord om ei ujevn plate, men som altså har sine riktig gode øyeblikk.

Når bandet bytter navn til Geezer slippes «Black Science» i 1997, og dette er den beste av de tre platene. Ny mann i lagoppstillinga er vokalist Clark Brown (Symatic), og han har i utgangspunktet mindre aggressivitet i stemmen. Det er også et mer groovy uttrykk som åpenbarer seg når «Man In A Suitcase» innleder albumet, der gitarene har et småhissig sound. Denne hissigheten finner vi også i albumavslutteren «Trinity Road», med en tilnærming til det industrielle, og mellom disse spora er det mye godt og variert.

Brown har altså et noe mer melodisk preg enn Bell, men i det hele tatt er det musikalske i stor grad noe moderert siden «Plastic Planet». Dette gjør muligens at Castronovo føler seg mer på hjemmebane, og sammen med Butler skapes det dermed noe mer groovebasert. Dette er tydelig i spor som «Box Of Six», «Justified», «Xodiak» og den seige «Among The Cybermen».

Det blir litt mer eksperimentelt i «Mysterons», men det fungerer like fullt bra, mens «Number 5» og «Northern Wisdom» er alternative på litt feil måte. I «Department S» tilføres så litt heftigere rytmebruk fra Castronovo, hvilket er med på å skape variasjon på plata. Variasjon tilføres også med «Unspeakable Elvis», som er basert rundt dynamikken som skapes mellom det lette og luftige og de tyngre partiene. «Area Code 51» blir på sin side en albumtopp, der Brown er litt røffere i vokaluttrykket.

I 2005 slippes «Ohmwork» under GZR-navnet, og medlemsbyttet består denne gang i at Castronovo er ute, mens Chad E. Smith (Anacrusis) er å finne på hans plass. Det litt alternative fra forgjengeren er tilsynelatende erstatta av relativt streit tung rock når «Misfit» åpner «Ohmwork», mens det følger på med både det litt småluftige og massive i «Pardon My Depression». Vokalbruken er variert, og dette topper seg når det tipper over i rap i «Prisoner 103». Med det flørtes det også litt med aggressiv nu metal.

«I Believe» roer det på sin side ned i versa, før det er over i det tunge og riffbaserte i refrenget. Så langt har det også fungert bra, men den kjappe «Aural Sects» sitter ikke like godt, der det først og fremst handler om det aggressive, og med det får vi også høre Brown på sitt hissigste. Variasjonen er altså tilstede også på dette albumet, og det kjappe og rett i trynet fortsetter med «Pseudocide».

Alt i alt snakker vi igjen om ei ujevn plate, og tidvis er Butler og gutta tilbake til noe av uttrykket fra «Plastic Planet». Det seigere åpenbarer seg så igjen i «Alone», mens småtøff riffing og den røffere vokalen kombineres med melodiøse partier igjen i «Dogs Of Whore». Når skiva så avsluttes med «Don’t You Know» er historien rundt dette Geezer Butler-prosjektet også over.

Det er likevel mer musikk her, og CD-en som har fått tittelen «Bonus Tracks» byr på 15 spor som i all hovedsak kompletterer diskografien. Det er likevel ett hull her, og det er «Outworld» fra samlealbumet «Mortal Kombat: More Kombat». Bortsett fra dette er bonusspor som den gode og nu metal-inspirerte «Beach Skeleton» og tre rå livespor fra februar 1996 inkludert.

Disken består ellers i all hovedsak av demoer og alternative versjoner og takninger av låter vi finner på de tre albumene. Dette blir dermed stoff for fansen som liker å gå litt mer i dybden, og samtidig gjør denne bonus-CD-en «Manipulations Of The Mind – The Complete Collection» til et obligatorisk kjøp for komplettistene.

Når det gjelder musikken er den som nevnt litt varierende, men boksen er likevel et godt kjøp, nettopp fordi du får så og si alt Butler har gjort med dette prosjektet. Synd er det uansett at bookleten kun inneholder bilder, og med det verken historikk eller info om hvem som faktisk spiller på platene.

Jan Dahle