Diskografiens forsvunne diamant


Backstreet Girls «Don’t Fake It Too Long»
Norske Albumklassikere

Nittitallet var en tøff periode for Backstreet Girls, der deler av tiden ble tilbrakt med britiske Pat Diamond bak mikrofonen. Denne epoken resulterte blant annet i innspillinga av albumet «Don’t Fake It Too Long» i 1994, men det skulle gå 14 år før plata fikk en begrensa utgivelse som LP. Nå er endelig skiva ute på CD, og med det igjen tilgjengelig for folk flest.

Gitarist Petter Baarli leker seg i et minutts tid før «Knife In The Fiddle» sparkes skikkelig i gang, og det gynger slik Backstreet Girls skal gynge. Soundet er umiskjennelig, men stemmen er altså annerledes. Pat Diamond fungerer uansett veldig godt i dette laget, og som vokalist er han solid. Åpningslåta sitter også særdeles godt, og med det er standarden satt for et sterkt album.

Petter’n strør soloer og riff utover plata slik vi er vant til at mannen gjør, og når åpningssporet går rett over i tittelkuttet er det umulig å sitte i ro. Dette svinger seriøst, og vi snakker om Backstreet Girls på sitt ypperste låtmessig. «The Devil Went Up To Dublin» fortsetter den gode trenden, nå med slidegitar, og man kan ikke annet enn fundere over hvor dette kunne tatt Backstreet Girls om denne besetningen hadde fått ut plata da den var nyinnspilt.

Et par låter ble henta frem igjen mot slutten av nittitallet, og fikk med det sin Bjørn Müller-behandling, og disse er «Going Over My Head» – der Diamonds versjon tilfører det litt Sex Pistols-aktige – og «Don’t Mess With My Tequila», men her kommer altså disse i sin opprinnelige form.

«Gangster» byr på nok en Baarli-innledning, før det bærer av gårde i et relativt bedagelig blues-tempo. Her er Diamonds Bon Scott-inspirasjoner tydelige, og dette sporet blir en albumtopp med sin annerledeshet. Igjen byr Petter også på glimrende slidespill, mens Lasse Hafreager gjester på piano.

Videre utover på skiva handler det selvfølgelig om rock’n roll, og ikke noe annet enn rock’n roll. Dette er nemlig Backstreet Girls på sitt mest ærlige, uten andre fiksfakserier enn det man finner i Petters gitarspill. Bror B.T. Baarli ligger der fjellstøtt på trommene, mens Pål Kristiansen basser med på sitt vis. Disse to skaper det Backstreet Girls-fundamentet Petter, og hvem det nå enn er som til enhver tid synger, trenger for å øse på. På «Don’t Fake It Too Long» klaffer alt dette.

Det er temposterkt i «Shopping Around For A New Religion» som løper av gårde, «Runaway Slave» er mer moderat, mens «Take The Pain Away» er ren Backstreet Girls-rock. «Stomp» er derimot en kort folkeinspirert sak, som viser at det kan være mer ved Backstreet Girls enn det ørene først hører.

Platas finale er instrumentalen «Corpsegrinder», og med det avsluttes «Don’t Fake It Too Long» med noe litt annerledes, men som en helhet er plata erketypisk Backstreet Girls på sitt beste, der Pat Diamond løfter låtmaterialet litt ekstra.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Diskografiens forsvunne diamant