I forbindelse med at Iron Maiden i dag har annonsert at sekstetten 3. september slipper sitt første studioalbum på seks år, «Senjutsu», har undertegnede gravd dypt i arkivet. Der har man funnet et tidligere upublisert intervju med trommis Nicko McBrain. Dette var en svært uhøytidelig prat vi hadde backstage i Oslo Spektrum sommeren 2000, som aldri kom på trykk i Scream Magazine. Her presenteres uansett intervjuet omtrent slik det opprinnelig ble skrevet, før det altså ble lagt i arkivet de neste 21 åra.

Vi snakka blant annet om mannens interesse for humor, og det faktum at han selv til tider fremstår som en liten humorist. Alle som har sett en av Nickos trommeklinikker har da også i høyeste grad fått med seg nettopp det. Vi var også innom filmer og TV-serier, og der avslørte Nicko sine interesser for blant annet science fiction.

Hva lo du av som barn?

– Det var en komiker som het Norman Wisdom, og han var av den visuelle typen. Han drev med dumme danser, han gikk på trynet, lagde syke lyder og den slags ting. Han var en klossmajor som kunne begynne med å rive noe ned fra ei hylle, og i forsøket på å redde den tingen rev han ned noe annet. Deretter utvikla det seg og alt ble bare verre og verre. Jeg lo som en gal. Jeg likte også «The Three Stooges» veldig godt.

Var du klassens klovn?

– Ja, helt klart. Jeg prata hele tiden, og jeg spilte medelevene puss stadig vekk. Det var egentlig også mitt største problem, for det fikk meg alltid opp i trøbbel. Jeg var egentlig ikke ei skikkelig bølle, men det var småting hele tiden som gjorde at rektor stadig vekk var ute etter meg. Jeg har roa meg mye siden den gang, men på en måte har jeg også blitt mer gal i påfunna mine etter som åra har gått. Du kan nok si at jeg har en løs skrue eller to.

Hva var det villeste du gjorde på skola?

– Det var vel et par ting. Det ene var at jeg danna en røykeklubb. Vi hadde en bygning på skoleområdet som ble brukt som garderober når vi drev med idrett. Den sto på påler, husker jeg. Mellom garderobene var det et ledig rom som var låst med hengelås. Jeg fant ut at om vi på en eller annen måte fikk opp låsen, men samtidig fikk den til å se låst ut kunne vi bruke rommet til røykeklubben vår.

– Dette fungerte og vi var åtte stykker som brukte rommet i flere uker. Hver uke la vi 2 shilling i potten til sigaretter. Siden vi var for unge til å kjøpe røyk ble det min jobb, for jeg pleide å kjøpe det for min mor i den lokale kiosken. Jeg skal vel innrømme at jeg stjal noen også. Men det, gutter og jenter der ute, er ikke bra! Det nevnte rommet rev vi ut et par toaletter fra, og vi satte inn et bord, noen stoler og tok med oss en kortstokk. Det endte selvfølgelig med at vi gikk glipp av skoletimene mens vi satt der og røykte og drakk cola, eller en øl i ny og ne.

– Noe annet jeg fikk trøbbel for var da jeg helte blekk ned i lomma til en kompis av meg. Jeg tok ham i å stjele mine brødskiver – noe jeg for øvrig konstant gjorde mot andre – og jeg slo ham på hånda. Han begynte og hyle. Læreren snudde seg mot meg og var forbanna, og sa at jeg skulle gå inn til rektor etter først å ha plukka opp skivene som landa på gulvet. Det var da jeg fylte blazerlomma hans med blekk. Dette var en helt ny blazer og denne stakkars fyren begynte å grine. Da tok læreren affære selv, og jeg måtte legge meg over pulten mens jeg fikk fire kjappe slag med tøffelen hans.

– Vi må heller ikke glemme den gangen jeg skar opp benet til en kompis av meg. Jeg hadde funnet ei metallplate som kunne fungere som en frisbee, og denne kasta jeg inne i garderoben. Akkurat da jeg gjorde det åpna denne stakkaren døra. Plata traff gulvet, spratt opp igjen, og rett i leggen hans. Jeg fikk forklart at det var et uhell rett før han besvimte. Han var av den typen som svima av ved synet av den minste dråpe av blod. Dette resulterte i at han slo hodet mot døra, og var helt borte vekk i lang tid. Inn kom læreren og brølte «McBrain!!!!», og da forsto jeg at jeg var i seriøst trøbbel.

– Dette var egentlig en fin dag på skola som begynte med svømming, og så hadde vi sløyd. Sløyden var et helt annet sted, så det tok en halvtime å gå dit, men denne dagen fikk jeg beskjed om at det ikke ble noe sløyd på meg. Læreren sendte meg rett tilbake til skola, og inn på rektors kontor. Dermed ble det flere slag over ræva, og advarsel om at neste gang ble jeg utvist. Ræva mi var sår i ett år etter det. Dette var ei gammel gutteskole, og det var veldig strengt der.

Vurderte du noen gang å bli komiker?

– Nei, egentlig ikke. Jeg jobba med en fyr da jeg var rundt 20 år, og vi opptrådte på en nattklubb i Mayfair. Vi var egentlig backingbandet til denne fyren som het Jimmy Jones. Han er forresten fortsatt en veldig god venn av meg. Han var en komiker som også sang litt, og jeg lærte utrolig mye av ham.

– Jeg har alltid drevet litt som komiker på partyer, og jeg spiller en del på humor under trommeklinikkene mine. Jeg liker det veldig godt, men det er veldig vanskelig å komme opp med nytt materiale hele tiden. Jeg liker å fremstå som en idiot foran folk, og jeg er av den typen som ikke bryr meg om at jeg tryner mens andre ser meg.

Hvem er din favorittkomiker?

– Muligens Robin Williams. Jeg har likt ham siden første gang jeg så «Mork & Mindy». Dette er virkelig lenge siden, men nå setter jeg ham veldig høyt som skuespiller. Han har en utrolig personlighet, og han er smart. Jeg liker egentlig mange av de eldre komikerne, som de som var med i «The Three Stooges» og «Helan & Halvan».

– Jim Davidson er også en fyr jeg liker utrolig godt. En annen stor favoritt er Tommy Cooper, men han var også tryllekunstner. Han blanda humor og magi på en ypperlig måte. Han døde på scena, og det var slik han alltid hadde sagt at han ville vandre. Og så har vi selvfølgelig Monty Python, og der er favoritten min Michael Palin.

Hva er din favoritt film?

– «The Outlaw Josey Wales» med Clint Eastwood er nok favoritten. Jeg har også utrolig sansen for «Matrix». Keanu Reeves er absolutt ikke en favoritt hos meg, men filmen har en utrolig god story. Effektene er utrolige, og som sagt er storyen også veldig bra.

Hva er din favoritt TV-serie?

– Alle «Star Trek»-seriene står høyt. Favoritten min er «Deep Space Nine», men det er kanskje fordi det er den jeg har sett mest på. «The Next Generation» er fryktelig god, og jeg liker alle de forskjellige typene som er med der. Ser vi bort i fra «Star Trek» liker jeg også «Babylon 5» veldig godt. Dessverre har jeg aldri fått muligheten til å følge med på den fra begynnelsen av, så det skulle jeg ønske jeg hadde fått gjort en gang. I det siste har jeg faktisk også begynt å følge litt med på «EastEnders». Før hata jeg serien, men nå har jeg altså begynt å få sansen.

Her sporer vi litt av, og undertegnede nevner at temamelodien til «EastEnders» ble brukt som intro da Nicko og Adrian Smith hadde hobbybandet The Entire Population Of Hackney i 1985.

– Vi hadde 7-8 måneder som vi ikke var ute og spilte med Iron Maiden, og jeg ordna et lokale der jeg kunne banke løs på trommene. Jeg fant ut at det var meningsløst at jeg satt alene i dette store rommet, og da spurte jeg Adrian om han ikke ville komme over og jamme. Han kom innom, og vi fikk også med oss min gode kompis Martin Connolly på bass, og Andy Barnett og Dave Colwell på gitarer. Dave spiller forresten med Humble Pie nå for tiden.

– Etter tre uker fant vi ut at vi var for bra til ikke å gjøre noen konserter. Da booka vi en jobb på The Marquee Club, og det er riktig som du sier at vi brukte melodien fra «EastEnders» da. Det var veldig kult. En del av låtene endte opp på skiva til A.S.a.P. (Iron Maiden brukte også et par av låtene som b-sider, J.D.), og vi spilte blant andre «Silver And Gold».

– Det var min idé at vi skulle gjøre dette, men på en måte endte det med at Adrian forlot Iron Maiden. Det er nok mulig at jeg på den måten er litt ansvarlig for at Adrian gikk den veien han gjorde, selv om han i ettertid har sagt at han hadde hatt lyst til å gå solo i lenger tid. Det er mulig jeg bare er en smule paranoid, og egentlig ikke har noe skyld.

Avslutningsvis ba jeg Nicko fortelle sin favorittvits. Alle som har hørt «Listen With Nicko!»-serien har fått med seg at han der avslutta hver episode med en bløt vits. Han påstår uansett at han ikke har noen direkte favorittvitser, men han plukker frem en god gammel en som for anledningen er veldig aktuell.

– Det var en fire år gammel gutt som kom i den situasjonen at foreldrene hans skulle skilles. De endte opp i retten, og gutten bare satt der og gråt. Dommeren fant ut at han fikk ta en prat med gutten selv for å finne ut hvem av foreldrene han ville bo hos. Dommeren spurte om gutten ville bo hos mamma, men gutten svarte nei. Dommeren spør hvorfor, og gutten sier at hun slår ham. Da foreslår dommeren at gutten skal bo hos pappa, men gutten sier at pappa slår ham enda mer. Dommeren spør så hvem gutten vil bo hos. Da svarer han at han vil bo hos det engelske fotballandslaget, for de slår ingen.

Dermed fyker Nicko opp fra stolen og løper rundt med en hysterisk latter, før han begynner å forbanne Kevin Keegan (som da dette intervjuet ble gjort styrte den engelske landsalgsskuta).

Jan Dahle