Helloween «Helloween»
Nuclear Blast

Med Kai Hansen og Michael Kiske tilbake i en utvida lagoppstilling er gresskarene forent også i studioet når Helloween er ute med sitt selvtitulerte «comeback-album». Resultatet er det beste vi har hørt fra tyskerne siden «Master Of The Rings», eller må vi enda lengre tilbake?

Når «Out For The Glory» sparker i gang albumet snakker vi om melodisk tysk power metal slik vi liker den, og med Kiske bak mikrofonen blir man nærmest tatt med tilbake til «Keeper Of The Seven Keys»-platene. Tankene dras mot ei låt som «Eagle Fly Free», og dette sporet er nok lagt først på skiva av strategiske grunner. Stilmessig fortsetter uansett gutta mye i den samme velkjente Helloween-gata gjennom hele albumet, der ei låt som «Robot King» er både ultrakjapp og melodisk.

Hansen legger litt vokal i åpningskuttet, og stemmen hans dukker opp her og der utover på plata, og ellers er det herrene Michael Kiske og Andy Deris som deler på sangen. Sistnevnte kommer for alvor inn i platas andre låt, «Fear Of The Fallen», og igjen er tempoet i all hovedsak høyt. Samtidig sitter produksjonen veldig godt, så på alle måter låter Helloween friskt denne gangen.

Tempoet er noe mer moderat i «Best Times», og igjen treffes det godt på melodisiden, samtidig som stemmene kombineres på godt vis. I det hele tatt er låtene på «Helloween» gode, og gitaristene, som det nå er tre av, byr på mange gode riff og soloer. Det føles som om hele gjengen har lagt sjela i dette albumet.

Samtidig er det ingen tvil om at det å høre Kiske i Helloween igjen gir en ekstra godfølelse, og det løfter på sin måte opplevelsen av låter som den temposterke «Down In The Dumps» og «Angels». Sistnevnte gir også rom for et roligere parti, men den rene balladen uteblir på «Helloween». Deris er på sin side mannen som har skrevet flest låter til plata, og han treffer bra i blant andre «Cyanide» og «Rise Without Chains». Kiskes koringer tilfører så litt klassisk Helloween også i låter der han ikke er hovedvokalisten.

«Indestructible» er som skapt for konsertallsang, mens «Skyfall» er skivas episke låt, som med det følger i fotspora til «Halloween» og «Keeper Of The Seven Keys». Her får vi oppleve en variert og god komposisjon, der alle vokalistene bidrar med sine partier, mens det musikalsk spenner fra det kjappe til det dempa og melodiøse. Dette er passe storslått, og slikt kan vi like. Med det er også et solid album ved veis ende.

Det vil si hvis du går for en av standardversjonene, men er du litt mer av et luksusdyr er det bonusspor å finne i form av de gode «Golden Times» og «Save My Hide», som ikke står tilbake for de ordinære albumspora. Går du for den aller mest luksuriøse versjonen av «Helloween» får du også med comeback-singelen «Pumpkins United».

Jan Dahle