Blind Date «Don’t Talk»
Norske Albumklassikere

En miks av pop, rock og nyveiv. Nei, det er ikke NRKs «Zikk-Zakk» vi beskriver, men derimot bergensbandet Blind Dates «Don’t Talk». Orkesteret slapp i 1983 dette første av sine to album, og leverte med det ei god plate, om enn uten de helt store høydepunktene.

Det var gitarist og vokalist Svein Hovland (eks Gjennomslag) som satte i sving Blind Date, og med seg fikk han Leiv Tungesvik (eks Gjennomslag) på gitar, men Tungesvik ble bytta ut med Malcolm Little et sted underveis i «Don’ Talk»-prosessen. Videre besto bandet av trommis Magnar Torstad (eks Allison) og bassist Eirik «Pytten» Hundvin (eks Tornerose og fremtidig produsentlegende).

Tittelsporet innleder «Don’t Talk» med et godt og tidstypisk sound, der bandet lener seg på det melodiske. Gitarene ligger der, men uten å slå mot deg, og med det skapes et poprock-utrykk som fungerer. Med «Voices» befinner gutta seg så i ei groovy gate, mens «Janis» og «Take On The World» er mer i balladeland. Sistenevnte bygger seg opp, der det også blir god plass til gitarsolo underveis. Alt dette er gode låter, men det lille ekstra mangler.

Med «Stranger Girl» og «Still Fighting» legger Blind Date seg på ei renere rockelinje, men fortsatt uten at gitarene slår deg i trynet, og dette er ganske vellykka, der sistnevnte blir en albumvinner. «Another Romeo» får på sin side noe litt mystisk over seg grunnet synth-arrangementet, hvilket gjør seg bra.

I siste del av albumet kommer låter som «Strangest Feeling», som heller noe mer mot new wave, og «I’m Mental», som bærer hint av Talking Heads-inspirasjoner. Helhetlig befinner nok Blind Date seg likevel under poprock-paraplyen, og «Don’t Talk» er verdt en sjekk om bandet skulle være ukjent for deg.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle