Octopus «Thærie Wiighen»
Norske Albumklassikere

CD-utgivelsene til Norske Albumklassikere byr på mange gamle favoritter, men iblant gjør man også nye oppdagelser som virkelig griper tak i en uopplyst lytter. Progrockerne i Octopus er et slikt tilfelle, der deres tonesetting av Henrik Ibsens «Thærie Wiighen» virkelig viste seg å være en godbit.

Når Octopus slipper «Thærie Wiighen» i 1981 har bandet utvilsomt sine musikalske røtter i syttitallets progrock, og allerede i den innledende «Ouverture» påpeker gutta hvor landet ligger. Plata byr da også på hyppige temaskifter, god melodiføring, og spennende instrumentering og arrangementer, samtidig som det er hint av det urnorske i musikken.

Tangentist og komponist Tore Aarnes fyller lydbildet med mengder av keyboards i alle former, mens gitarist Henry «Nunne» Holden byr på alt fra tunge partier til lett plukking, samtidig som han fremfører Ibsens historie om en «underlig gråsprengt en» på godt vis. Som et fundament legger Roar Søderlind både bass og trommer, og helheten er upåklagelig.

Etter «Ouverture» bærer det av gårde i åtte deler som griper tak i lytteren, der du aldri aner hva som kommer rundt neste musikalske sving, og svingene kommer tett. Dette til tross klarer bandet å opprettholde flyt i musikken, og nettopp det er hemmeligheten her, at taktskiftene og de allsidige partiene hopper elegant over i hverandre.

Når du da i «Del 1: Havet» blir servert både flotte gitarmelodier og glimrende keyboardbruk i et spor som drar deg i mange musikalske retninger, snakker vi om ren nytelse. I «Del 2: Krigen» er det så først sparsommelig pianobacking, før bandet kommer inn i et i utgangspunktet rolig spor. Samtidig setter bassen sitt preg på lydbildet, og så proges det hele opp utover i komposisjonen.

Slik fortsetter det gjennom albumets tre kvarter, med overraskende vendinger og musikalsk nytelse, og som lytter mister du aldri interessen. Det er også gode vokalharmonier underveis, slik som i «Del 4: Prisonen», der Ole Gløersen tilfører akustisk gitar mens Yngve Slettholm byr på fløyte.

Sluttresultatet er at «Thærie Wiighen» rett og slett er et album alle prog-entusiaster trenger. Har du, som undertegnede, gått glipp av Octopus tidligere, er det bare å sette seg til rette, og la seg overbevise av fortreffelig prog på norsk.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle