Subway Suck «Subway Suck’s Litte Red Album»
Norske Albumklassikere

Subway Suck var bandet som på slutten av syttitallet var lekegrinda til blant andre fremtidig Stage Dolls-trommis Erlend Antonsen og kommende The Kids-sanger Dag Ingebrigtsen. Dermed snakker vi om et historisk veldig interessant orkester. Bandet rakk kun å gi ut ett album, 1979s «Subway Suck’s Little Red Album» – som selvfølgelig ble sluppet på rød vinyl – der kvartetten fremviste et litt prog-inspirert uttrykk.

Subway Suck tok form da Burn II – som bestod av Diesel Dahl, Terje Storli, Hans Aafløy og Dag Ingebrigtsen – gikk i oppløsning, og gitarist Aafløy ville starte noe nytt. Vokalist Ingebrigtsen hadde i utgangspunktet ikke noe ønske om å være med i det nye bandet, og Aafløy fikk i første omgang med seg bassist Jarl Mosand og trommeslager Antonsen.

Sammen spilte trioen inn singelen «N.R.K!», hvilket skapte så mye brudulje at så godt som hele opplaget ble destruert. I etterkant av singelinnspillinga entra så Dag Ingebrigtsen bildet, og bandet bevega seg etter hvert bort fra det mer punka uttrykket fra singelen til det litt proga som åpenbarer seg på «The Little Red Album».

Det er uansett er relativt rocka uttrykk som åpenbarer seg når «I Have Been In Paradise» åpner albumet, men Subway Suck klarer ikke helt å overbevise. Inge Holst Jacobsens produksjon får nok heller ikke frem det beste i bandet – der det tidvis låter litt uryddig utover på albumet – selv om det blir litt interessant når prog-elementene tar overhånd halvveis ut i nevnte komposisjon.

«Back To Life» roer det så noe ned med et halvakustisk preg, og med det satser gutta mer på det melodiske, og de elektriske gitarelementene er da også riktig så melodiøse. Tidvis byr gutta også på fremtredende koringer, hvilket åpenbarer seg i blant andre «You And Me», som er nok ei låt som har gode elementer, men som ikke når helt i mål. Det er da også dette som er gjengangeren på plata, at det blir mye nesten.

Aafløys gitarlinjer er ofte positive innslag, men vi har hørt Ingebrigtsen klart bedre enn her. Rytmeseksjonen leverer så mye godt, der Mosand er fremtredende i lydbildet, og det er låter her som med litt mer gjennomarbeiding i studioet nok kunne fremstått bedre enn de endte opp med å gjøre. «Split The Band» er et eksempel på det, der produksjonen må ta en god del av skylda for at det ikke helt fungerer.

«With A Knife» har på sin side elementer som hinter mot Ingebrigtsens fremtid, mens det løfter seg noe med «Tombola Doll», som byr på interessant rytmebruk og flere riktig gode elementer. «Just In Time» er så litt hardtslående, der bandet er mer rett i trynet på lytteren, samtidig som refrenget er melodiøst.

Aafløy legger en god solo i «When I Die», men samtidig er det ingen tvil om at gitaristen ligger for langt bak i miksen på store deler av plata, og dette er blant tingene som hemmer helheten. En remiks kunne sannsynligvis løfta albumet en del. Punktum settes uansett med platas lengste låt, «The Pain Of Bein’ In Love», som byr på mye godt med sitt dynamiske arrangement, og som står igjen som et høydepunkt på «Subway Suck’s Little Red Album».

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle