Slutten på storhetstiden


Black Sabbath «Sabotage (Super Deluxe)»
BMG

Vi er fremme ved den tredje Black Sabbath-boksen som byr på super deluxe-versjoner av bandets syttitallsalbum. Denne gangen handler det om «Sabotage», som fulgte bandets beste album med Ozzy Osbourne på vokal, «Sabbath Bloody Sabbath», og dermed hadde kvartetten en tøff oppfølgingsjobb.

«Sabotage» er Black Sabbaths sjette album, og det siste før resten av syttitallet skal fremvise et band som svikter totalt på platefronten. Dermed må skiva også sees på som slutten på den gylne Ozzy-æraen, men samtidig makter ikke bandet å opprettholde standarden fra «Sabbath Bloody Sabbath», så skal man virkelig være kritisk kan man også se på «Sabotage» som begynnelsen på nedturen.

«Hole In The Sky» er rimelig tradisjonell Black Sabbath der den innleder «Sabotage», og som typisk er ligger Ozzy Osbournes vokale særpreg over det hele, men samtidig kunne man nok ønske seg at Tony Iommis gitar hadde vært litt mer rett i trynet. Låta er uansett riktig god, selv om den kommer i skyggen av «Symptom Of The Universe».

Før vi kommer dit skal Iommi innom en liten instrumentalsnutt i form av «Don’t Start (Too Late)», slik vi så ofte har opplevd på Black Sabbaths album. Når tiden så er inne for nevnte «Symptom Of The Universe» er riffmesteren Iommi i sitt ess, og låta står igjen som albumets absolutt største klassiker. Selv om produksjonen ikke er helt der oppe er dette Black Sabbath på sitt ypperste, der Bill Ward byr på noen interessante fills og låta etter hvert overraskende nok slår over i det akustiske.

«Megalomania» er med sine nesten ti minutters spilletid Black Sabbath på sitt mest episke, men samtidig blir dette tidvis litt for svevende og ustrukturert. Når vi etter hvert kommer over i den riffbaserte delen løfter det hele seg, men uten at vi snakker om Black Sabbath helt i storslag.

Iommi befinner seg så i lekegrinda si når «Thrill Of It All» følger, og dette er ei helt godkjent låt som bæres frem av nettopp gitarene. Samtidig finner vi også temposkifter og med det de småprogressive elementene som ligger strødd utover albumet. «Supertzar» blir på sin side en litt overflødig instrumental, men den har fungert bra som konsertintro utover i bandets karriere.

Den nesten popa «Am I Going Insane (Radio)» er et snodig utskudd på plata, og dette var singelvalget fra albumet, hvilket igjen har gitt den plass på diverse samlinger. Låta er uansett god, men altså et annerledes tilskudd på «Sabotage», hvilket er med på å gjøre dette til ei variert skive.

Platas finale er nok et langt spor, og da handler det om «The Writ» som ikke står igjen som et høydepunkt. I første del røsker ikke Iommi tak i lytteren, og melodilinjene blir for anonyme. Dermed blir dette bortimot ni litt langdryge minutter, selv om det også løfter seg litt underveis når energinivået økes noe. Bandet er igjen inne i det relativt proga, der vi også får akustiske partier.

Helhetlig er «Sabotage» et litt ujevnt album, men på sitt beste sitter det bra, selv om produksjonen helt klart kunne være bedre. Slutten på den gode perioden med Ozzy er det altså uansett, og herfra og ut syttitallet skulle bandet virkelig gå på trynet, men det er en annen historie eller to.

De to første bonusdiskene i boksen inneholder den komplette konserten fra Asbury Park i august 1975, og for samlerne der ute er nok dette et relativt velkjent opptak, men dette er første gang det slippes offisielt i sin helhet. Noen spor ble brukt på «Past Lives», og dermed skulle det vel også være klart for de fleste at dette er Black Sabbath på sitt råeste.

Ozzy låter smårufsete når kvartetten åpner med «Killing Yourself To Live», men det er godt driv i bandet, selv om det også låter litt uryddig her og der. Det kommer uansett et knippe solide klassikere utover i første del av konserten, slik som «Snowblind», «War Pigs» – som blir et høydepunkt – og «Symptom Of The Universe». Videre har også «Hole In The Sky» og «Megalomania», der Ozzy blir litt slitsom, funnet veien inn i settet fra den da rykende ferske «Sabotage».

«Sabbra Cadabra» følges av en lang sekvens med jamming og soloer, og dermed er konserten nede i en litt langdryg bølgedal, selv om det også er noen kule partier her. Nok en solo/jamsekvens følger senere i konserten, så det blir litt dødtid i løpet av de 100 minuttene gutta holder det gående.

Innimellom løfter Birminghams store sønner det igjen med «Iron Man», før Black Sabbath kan paradere ut med nettopp «Black Sabbath», «Spiral Architect», «Children Of The Grave» og «Paranoid». Med det understrekes det også i konsertens siste del hvor sterkt låtmateriale disse gutta hadde på lager.

Den fjerde disken er kun «Am I Going Insane (Radio)»-singelen, og selv om denne byr på en nedklipt versjon av nevnte låt føles det litt snaut å bruke en egen disk på to låter. Dette understreker muligens at det ikke finnes mye ekstramateriale i arkivet, hvilket kanskje forklarer hvorfor remasterserien med bonusdisker som bød på outtakes aldri ble fullført.

Den medfølgende boka forteller historien rundt «Sabotage» gjennom en mengde sitater, og visualiseres med mye memorabilia. Videre byr boksen også på opptrykk av både turneposter og program.

Jan Dahle

Slutten på storhetstiden