Et samla comeback


Asia «The Reunion Albums 2007-2012»
BMG

Da Asia platedebuterte i 1982 handla det definitivt om ei virkelig supergruppe, der John Wetton (King Crimson), Steve Howe (Yes), Carl Palmer (Emerson, Lake & Palmer) og Geoffrey Downes (Buggles) hadde funnet sammen. Debuten ble en storsuksess med «Heat Of The Moment» som orkesterets definitive klassiker, men etter kun to album begynte originalbandet sånn smått å falle fra hverandre. Downes holdt likevel Asia gående i en eller annen form de fleste åra som fulgte, men i 2006 var den klassiske besetningen tilbake. Denne gjenoppstandelsen er samla i boksen «The Reunion Albums 2007-2012».

Når kvartetten inntar Tokyo i mars 2007 er det med et repertoar som inkluderer hele det klassiske debutalbumet, og dette ble dokumentert på «Fantasia – Live In Tokyo» (som for øvrig også finnes på DVD). Den doble CD-en er første utgivelse i boksen, og dermed får vi oppleve gutta mimre seg tilbake til tidlig åttitall.

Konserten innledes ikke overraskende med et knippe låter fra «Asia», og selv om Asia er mer melodisk og lettfattelig enn mye av musikken disse gutta har drevet med opp gjennom åra er progen så visst tilstede når kvartetten åpner med «Time Again». Produksjonen kunne kanskje vært bedre, men det er likevel fornøyelig å høre Howe og Downes utfolde seg.

Bandet er i det hele tatt i god form, og Wetton gjør en fin figur i front, der «Wildest Dreams» og den melodiske «One Step Closer» følger. Etter hvert beveger bandet seg også frem til «Alpha» når balladen «The Smile Has Left Your Eyes», «Don’t Cry» og «The Heat Goes On» hentes frem.

Videre presenterer gutta også sin fortid, der vi får Yes’ «Roundabout», Emerson, Lake & Palmers «Fanfare For The Common Man» i en smårøff versjon, King Crimsons «The Court Of The Crimson King» – selv om denne ikke er fra Wettons tid i bandet – og selvfølgelig Buggles «Video Killed The Radio Star». Dette er med på å gjøre konserten variert og god, der Howe også byr på en sedvanlig akustisk soloutflukt i form av «Intersection Blues».

I siste del av konserten er det så tilbake til debuten, der «Only Time Will Tell», «Sole Survivor», singel-b-siden «Ride Easy», og selvfølgelig «Heat Of The Moment» står på programmet. Dermed har Asia vist at originalbesetningen fortsatt hadde livets rett på scena i 2007, og med det var det neste steget å gå inn i studioet.

«Phoenix» er det første studioalbumet fra den opprinnelige Asia-kvartetten på 25 år, og det låter Asia straks Howe riffer i gang «Never Again». AOR-preget ligger over dette, og soundet er umiskjennelig, der også melodiføringa er typisk for bandet. Vokalharmonier og keyboards innleder så «Nothing’s Forever», før det tas litt ned når låta kommer i gang.

Gutta har da også levert et variert album, der de viser seg fra sin mer episke side i de lange spora «Sleeping Giant/No Way Back» og «Parallel Worlds/Vortex/Déyà». Dette er god lytting, med visse prog-tendenser. «Heroine» er videre en ballade der strykerne og fine gitartoner er krydder, mens «Alibis» er uptempo og melodiøs.

Orkesteret treffer i det hele tatt godt på låtsiden på «Phoenix», og instrumenteringa er selvfølgelig upåklagelig. Spesielt nyter man Howes gitarer. Dette resulterer i gode låter gjennom hele platas i overkant av en times spilletid, der «Wish I’d Known All Along» kombinerer gitarer og tangenter på godt vis, samtidig som gutta viser at de har tatt steget inn på 2000-tallet. Finalen med «An Extraordinary Life» er igjen melodiøs, og et ypperlig punktum for et vellykka platecomeback.

Med hjelp av Mike Paxmans knottskruing er det et relativt gitartungt sound som åpenbarer seg når «Omega» sparkes i gang med «Finger On The Trigger», og soundet er i det hele tatt relativt tett og massivt. Det melodiske får så mer plass når det er et mer luftig uttrykk i de riktig gode «Through My Veins» og «Emily».

Det rockes medium i «Holy War», og dette fungerer bra. Låtmaterialet er nok uansett ikke like sterkt som på forgjengeren. Dette til tross er det mye fint også på «Omega», der det varierer fra balladen «Forever Yours» til det relativt rocka i «Light The Way» og «I Believe», mens «Listen, Children» og «Don’t Wanna Lose You Now» er popa i melodibruken. Sistnevnte med hint av The Beatles.

Det gis videre plass til både god melodiføring og flotte gitarer i «End Of The World». «There Was A Time» drar seg på sin side i retning av det akustiske, og skiller seg sånn sett ut, med hint av det middelalderske. Igjen har gutta dermed kommet opp med et variert album, men altså uten helt å matche «Phoenix».

Asia markerte sitt trettiårsjubileum med «XXX» i 2012, og med det skulle også denne besetningen levere sitt siste album. Etter en litt svevende innledning smeller bandet til med den ganske rocka i «Tomorrow The World», og som typisk er handler også «XXX» om en kombinasjon av tangenter og gitarer, som utfyller hverandre på fremragende vis.

Paxman sitter igjen i produsentstolen, og det lydmessige er bedre enn på forgjengeren. I det hele tatt løfter Asia seg igjen her, og låter som «Bury Me In Willow» og «Faithful» legger seg flott i øregangene. Igjen er det også en viss allsidighet der et spor som «No Religion» fremviser et riktig så rocka Asia, mens «Face On The Bridge» også byr på et oppdatert rytmisk uttrykk.

Et enkelt og effektivt gitarriff driver den melodiske «Al Gatto Nero», og med det skapes en albumtopp som i høyeste grad drar lytteren tilbake mot Asias debut. Howe er enda mer fremtredende i den påfølgende «Judas», og nå ligger Wettons vokallinjer tett opp til klassisk Asia. Bandet har med det funnet godformen på «XXX», der gutta takker for seg med balladen «Ghost Of A Chance», som byr på orkestrering og nydelige gitarer.

Med det er også en æra over. Steve Howe hoppa av Asia-karusellen i etterkant av «XXX», og i 2017 døde John Wetton.

Jan Dahle

Et samla comeback