Helge Gaarder «Eine Keine Angst Musik»
Norske Albumklassikere

Punker og kunstrocker Helge Gaarder gikk i 1984 solo etter å ha bemerka seg med blant andre Kjøtt og Montasje, og mannen skulle ikke fremstå som det spor mindre eksperimentell på egenhånd. Med seg til å kreere musikken hadde Gaarder blant andre Brynjulf Blix og Cirkus Modern-kollega Jørn Christensen.

«Obsession» innleder albumet med maskingeværlignende rytmesalver, og etter hvert kommer Helge selv og Kristin Kopperud inn med vokal, mens gitarer og synther skaper et interessant bakteppe. Dette er langt fra streit rock, men du verden hvilken fulltreffer dette åpningssporet er.

Samtidig er produksjonen strålende, og lydbildene som skapes utover på albumet er spennende, der de er av typen som gjør seg aller best i hodetelefoner. Nettopp det er kanskje spesielt tilfelle i «Dance», der det mye handler om perkusjon som strøs rundt i rommet gjennom stereoeffektene, samtidig som en viss musikalsk galskap presser seg frem. Det er elementer av samtidsmusikk her, men igjen får Gaarder det til å fungere.

«Eine Keine Angst Musik» blir uansett noe mer ujevn utover, og «Keine Angst» er noe mindre direkte der den blir litt for stillestående og intetsigende, med masse stemmer og enkeltstående trommeslag. «Chant! (My Timbre Is Versatile)» er på sin side godkjent, der Gaarder synger over et smått kaotisk lydspor, og igjen handler det mye om frenetisk rytmebruk.

Også i «Dissolve», som har små elementer av noe streitere over seg, er rytmebruken alternativ, samtidig som gitaren etter hvert får rive litt fra seg. Det bys så på et mer groovy rytmemønster når Helge i fransk språkdrakt byr på «Depart», og nå er vi plutselig over i det nesten monotone, som en kontrast til det meste annet på plata. Du vet med andre ord aldri hvor Gaarder beveger seg, hvilket er med på å gjøre «Eine Keine Angst Musik» til ei spennende musikalsk reise.

«The Darkest Night» byr på mer melodiske elementer i vokallinjene, men likevel uten at vi er i nærheten av noe strømlinjeforma der vokalarrangementene sitter godt, før det etter hvert slår over i rytmisk snodighet og orgelsolo. Dette igjen i kontrast til den tidvis overraskende «normale», og på en måte instrumentale, «Branca».

Fra ende til annen er «Eine Keine Angst Musik» ei lytteplate, der du stadig finner nye elementer å gripe tak i. Slutten kommer så i form av «Location», som har elementer av Alice Coopers «Zipper Catches Skin» i seg. Dette blir et ypperlig spor, der Gaarder igjen er tilbake til godformen fra platas åpningskutt.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle