De tre T-ene: Tungt, tøft og teknisk


Terra Odium «Ne Plus Ultra»
Frontiers

Når to medlemmer fra Spiral Architect – vokalist og gitarist Øyvind Hægeland og trommeslager Asgeir Mickelson – igjen har slått seg sammen handler det selvfølgelig om teknisk prog-metal, men Terra Odium er likevel betydelig mer moderat i uttrykket enn nevnte band. Hægeland har også fartstid i Manitou, og han har tatt med seg gitarist Bollie Fredriksen derfra, og videre har Testaments Steve DiGiorgio kommet inn med fretless bass, mens Jon Phipps (DragonForce, Angra) tilfører tangenter og orkestrering. Vi snakker altså om et lite all star-lag.

Det er både tungt og teknisk når «Crawling» innleder «Ne Plus Ultra», og småheftig riffing er et vesentlig element, samtidig som Phipps tangenter ligger som et teppe over det hele. Hægelands vokal er solid, og vokallinjene er passe melodiske genren tatt i betraktning. Dette handler tross alt ikke om den mest lettfattelige musikken, men det er likevel iørefallende på sin måte.

Instrumenteringa utover på plata er helt upåklagelig, der gitarene river virkelig godt fra seg, enten det handler om soloer eller heftige riff. Mickelson byr på sin side på gode fills og interessante rytmemønstre, men uten å overkomplisere det hele. Dette er som nevnt betydelig mer moderat på det tekniske plan enn Spiral Architect var, men det tekniske aspektet er så visst tilstedeværende likevel, hvilket er med på å gjøre albumet riktig spennende.

Kor og orkestrering gir «The Road Not Taken» et smått symfonisk preg, og det er da heller ingen tvil om at Phipps tilfører mye pompøsitet til lydbildet. Samtidig er gitarene rett i trynet. Riffinga er videre tung i det påfølgende platehøydepunktet «Winter», der «basuner» tilfører noe mektig, før det roes litt ned, hvilket gir DiGiorgio mye spillerom. Bassisten får i det hele tatt vist seg godt frem, og da spesielt ved de anledningene Terra Odium er litt luftigere.

«The Shadow Lung» er Terra Odium på sitt tøffeste, der det igjen handler om mengder med tunge gitarer og et massivt lydbilde. Riffing med mye bruk av overtoner drar så i gang den nesten 12 minutter lange «The Thorn», der gutta videre byr på det litt seigere, og samtidig er dette Terra Odium på sitt mest melodiske når det kommer til vokallinjene. Underveis kommer også et luftigere parti, som igjen lar bassen komme i fokus. I det hele tatt skjer det mye i bandets musikk, hvilket gjør «Ne Plus Ultra» til veldig spennende lytting.

I kontrast til det ofte mektige og massive uttrykket på albumet kommer «It Was Not Death» som et pusterom der den akustiske gitaren skaper bakteppet for forsiktig plukking på elgitaren, strykere og mer ned neddempa vokal. Her opplever vi et sartere Terra Odium, selv om også dette kuttet etter hvert byr på det massive.

Det massive er så tilbake for fullt i den avsluttende «The Clouded Morning», og nå handler det igjen om tunge riff, symfonisk tangentbruk og imponerende vokal. Tempo- og taktskifter er som seg hør og bør, slik det er plata igjennom, og i det hele tatt avslutter «Ne Plus Ultra» på overbevisende måte. Med det er konklusjonen at vi garantert snakker om noe av det aller ypperste prog-metalen kommer til å by på i år.

Jan Dahle

De tre T-ene: Tungt, tøft og teknisk