Lars «Livet Er For Kjipt»
Norske Albumklassikere

Høsten 1980 dukka det fra intet opp en ung kar fra Fredrikstad som proklamerte at livet ikke var videre topp. Livet var derimot direkte kjipt, og med denne depressiviteten som et tykt bakteppe slapp Lars – eller Lars Kilevold som er hans fulle navn – det påfølgende året albumet «Livet Er For Kjipt». Her kunne han fortelle den ene tragiske historien etter den andre, tonesatt med fortreffelige melodier, hvilket skapte en udødelig klassiker i undertegnedes bok.

Storhiten fra året i forveien ga altså Lars’ debutalbum sin naturlige tittel, men selve låta ble spilt inn på nytt da Kilevold tok steget fra Halden-baserte New Noise til det større EMI mellom singelslippet og albumutgivelsen. Med seg på albumproduksjonen hadde den unge mannen nå fått Pete Knutsen, som også står for mye av instrumenteringa. Pete hadde på sin side fått med seg sine gamle kolleger Terje Methi og Thor Andreassen for å skape kompet.

Denne Popol Ace-trioen kreerer uansett ikke et rocka akkompagnement til Lars’ sjarmerende vokal, for resultatet er rett og slett et melankolsk popalbum, der tragediene kommer som perler på ei snor. Om vi snakker om et konseptalbum kan kanskje diskuteres, men etter å ha hørt igjennom albumet har du kommet nært innpå ett eller flere tragiske liv.

Det innledes særdeles trist med den pianobaserte «Barnets Mor», men samtidig som historien er lite oppløftende, snakker vi om sterk melodibruk. Det er da nettopp Kilevolds evne til å komme opp med disse sterke låtene som gjør plata så fengslende, og når det tekstmessige også er sterkt og gripende, er «Livet Er For Kjipt» ren fortreffelighet. Samtidig har Knutsen arrangert, og produsert det hele til fullkommenhet.

Det er en sterk «ompafølelse» over «Bare 4 År», som forteller historien om barnet som vandrer ensom rundt i byen og leter etter sin mor. Groovet sitter godt, og Pete legger smakfulle gitarer. Mindre rett frem blir det med «Jeg Vil Ikke Mer», der det rytmemessige er mer utfordrende, mens Lars utbroderer hvor bedritent skolelivet kan være.

Platas tittelspor følger, og den er like suveren i albumversjon, og tekstmessig oppsummeres på en måte skiva med nettopp tittelen. Det muntre musikalske uttrykket er det samme, men munnspillsoloen er bytta ut med Johan Berghs saksofon.

Det er et litt mer rocka uttrykk som åpenbarer seg når gitarriffet driver «Samme Rakker’n», der hovedpersonen forteller om uoppnåelig kjærlighet. Et artig språklig fenomen fra denne tiden dukker for øvrig opp når det fortelles om drømmedamas mulige kjæreste, som omtales som «venn», hvilket var et ganske vanlig utrykk den gang, men som aldri brukes i dag. Sånne småting setter selvfølgelig også «Livet Er For Kjipt» inn i sin tid.

Etter endt skolegang og ulykkelig kjærlighet bærer det ut i marinen i «Jeg Vil Dimme», og denne litt uptempo låta beskriver naturligvis ikke et lykkelig i liv i uniform. Vår mann er for lengst lei befal og medsoldater og trygler om å bli dimittert, mens det marsjeres rundt ham. Musikalsk er det sprettent og muntert, som en kontrast til det tekstmessige.

Piano spiller ofte en vesentlig rolle på plata, og det er også på plass når Lars legger ut om nok en miserabel dag i «En Ny Dag». Det er tungt å stå opp, og det er lite å se frem til, hvilket på en måte understrekes i det låta skifter karakter i midtpartiet. Helt nede på ren pianobacking er det så når skivas roligste spor, «Lik Som Ørnen», byr på en nærmest snakkende Lars som kommer med en særdeles overraskende avslutning på teksten.

Det fortsetter med det neddempa innledningsvis i «Hvordan», der det er tydelig at hovedpersonen sliter mentalt. Når det rockes litt opp kommer det etter hvert frem at karen sitter bak lås og slå, og lengter etter livet på utsiden av murene. Han er svikta av alle, og sliter med å forstå hvem han egentlig er, og med det ligger de store livsfilosofiske spørsmålene over dette.

I den avsluttende «Skjønner Ingenting» er det full forvirring, kynisme i høygir, og i det hele tatt liten tillit til verden. Etter alle de triste historiene plata igjennom er konklusjonen nærmest at du ikke kan stole på noen, og at du må ta kontrollen selv. Igjen fortelles dette til fint musikalsk akkompagnement, som på godt vis avslutter et av norsk pops mest fenomenale album.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle