Et sted mellom pop og jazz


Jon Eberson Group «Polarities»
Norske Albumklassikere

Jazz-gitarist Jon Eberson hadde på syttitallet blant annet utmerka seg i Moose Loose – også reutgitt av Norske Albumklassikere – og i det hele tatt skapt seg et navn innen jazz-beslekta musikk. I 1981 kryssa mannen så over i det mer kommersielle musikkmarkedet da hans ferske Jon Eberson Group – med Sidsel Endresen bak mikrofonen – fikk en hit med «Jive Talking». Året etter fulgte album nummer to, «Polarities».

Jon Eberson Group puttes inn under jazzrock-kategorien, men det heller nok like mye mot pop som rock, hvilket selvfølgelig var med på å gjøre bandets musikk spiselig for et stort publikum. Kombinasjonen av nettopp de gode låtene og musikantenes virtuositet resulterte da også utvilsomt i noe virkelig bra, hvilket «Polarities» understreker.

Albumet innledes relativt funky med «Standard Of Living», og dette er virkelig suverent, ikke minst takket være bassist Geir Holmsen som virkelig stjeler showet i dette sporet. Mannen regjerer da også gjennom hele albumet, og på mange måter blir «Polarities» dermed Holmsens plate. Han er uansett langt fra alene, og Endresens stemme har udiskutabelt et særpreg som kler det småjazza uttrykket godt.

Eberson selv går ikke inn for å være i front hele tiden, og dermed får hele bandet godt spillerom. Jon legger uansett inn noe typiske jazz-akkorder i den groovy «Joanne», og han er alene om å backe Endresen i den nedstrippa «Untitled», der det ene og alene handler om jazza toner fra gitaristen. Hovedpoenget er uansett at «Polarities» først og fremst handler om låtene, og den suverene instrumenteringa er et middel for å fremheve nettopp det.

Det hele er også fortreffelig produsert av Jan Erik Kongshaug, og lyden er med det suveren. Noe som igjen gjør at hele bandet er tilstede i lydbildet, uten å overkjøre hverandre. Dette kanskje med et lite unntak av «My Own Life», der tangentist Atle Bakken blir litt for dominerende, men ellers er det lite å sette fingeren på også i dette sporet som er fengende og godt.

Den roligere «It’s All Right» er nok ei lekegrind for Holmsen, men både Eberson og Bakken er med på å skape et lydlandskap som gir Endresen alt det spillerom hun trenger for å fremføre den gode melodien. Innimellom slenger også trommis Bjørn Jensen inn noen fills, og når Tore Brunborg gjester studioet med saksofonen tilføres det litt ekstra jazz.

Når det gjelder gitarist Eberson slår han seg litt ekstra løs i «What The Hell», og dette blir på mange måter hans glansnummer på plata. Her handler det om den litt røffere siden av Eberson som sologitarist, og det gjør seg særdeles godt. Det er uansett tydelig at mannen som har gitt navn til bandet ikke ser på dette som et soloprosjekt, der arrangementene som nevnt gir god plass til hele orkesteret.

I tillegg hentes det inn et par gjester, og Junipher Greens Freddy Dahl dukker opp for å synge duett med Endresen i «Positive And Negative». Dette er et spor som også setter Bakken i fokus, før det roes ned med akustisk balladepreg i «Nothing To It». Her snakker vi om ren pop.

Den avsluttende «Ghost-Train» er mye basert rundt melodiske tangenter, samtidig som rytmeseksjonen driver låta fremover på godt vis. Igjen treffer Jon Eberson Group godt, og dermed er det bare å anbefale «Polarities» til alle som liker god musikk, uavhengig av genre.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Et sted mellom pop og jazz