Norsk country-rocks vugge


Hole In The Wall «Hole In The Wall»
Norske Albumklassikere

Hole In The Wall var en del av den tidlige «bergensbølgen», og bandet utveksla samtidig medlemmer med Saft. Da den selvtitulerte debuten ble sluppet i 1972 besto orkesteret av blant andre Rune Walle (senere Saft og Flying Norwegians), Trygve Thue (Saft) og Erik Møll, og musikken var basert rundt både roots, rock og det country-inspirerte.

Det er Hole In The Wall på sitt mest rocka som innleder plata, der både trommer og elgitar er blant ingrediensene. Utover på skiva droppes ofte begge disse elementene, der uttrykket i hovedsak er akustisk – bestående av standard gitarer, dobro og mandolin – med kun congas, tamburin eller annen lett perkusjonsbruk på rytmesiden. Dermed er det altså bandets røffere utrykk vi opplever innledningsvis, og det fungerer bra, når vi ser bort fra fiolinist og korist Anne Bolstad, som både her, og et par andre steder på plata, ligger skjærende høyt.

I andre spor, «The Letdown», sitter derimot alt når det strippes ned til det akustiske og lette, med fin melodibruk og forsiktig trekkspill. Det er da også utvilsomt når Hole In The Wall befinner seg i dette landskapet bandet fungerer best, og den mer rockebaserte «Lookout Mountain» blir litt masete og uryddig. Det er nok mulig produsentene Trygve Thue, Nils Bjarne Kvam og radiomann Harald Are Lund skulle angrepet denne litt annerledes.

«End Of The Effort» er på sin side munter og akustisk, med god felebruk, og her befinner gjengen seg innenfor roots-landskapet. I «Come On Over» finner vi så vokalharmonier som drar tankene mot det uttrykket Eagles utvikla på akkurat samme tid, og man kan nok utover på plata ane at Hole In The Wall og Eagles hadde noen av de samme inspirasjonskildene.

«Four Tomorrows» er blant kutta der trommene igjen benyttes, og dette er ei låt som med hell kombinerer flerstemt sang og det noe sarte med litt tyngre rockepartier. Dette i kontrast til den påfølgende «Pass The Word» som er neddempa i uttrykket, med melodien, den nakne kassegitaren og vokalen i fokus, samtidig som trekkspillet fyller ut lydbildet. Det melodiske er også i fokus når fela og gitaren skaper bakteppet for vokalharmoniene i «Love Is Arranging (My Life)», der det etter hvert også krydres med litt elektrisk gitar.

Avslutningssporet, «Double Or Nothing», er på sin side den lengste låta på skiva, og denne rusler bedagelig av gårde mens fela krydrer underveis. Resultatet er en overbevisende avslutning på ei god, om litt ujevn, plate.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Norsk country-rocks vugge