Maler eksperimentelle lydbilder


Munch «Excessive Mobility»
Norske Albumklassikere

Undertegnede husker vagt navnet Munch, men der stopper det også, og dermed blir bandets andre album, 1990s «Excessive Mobility», her som ei jomfrureise å betrakte for denne skribenten. Det er da også litt begrensa med info å finne om Kristiansand-bandet som tilsynelatende la seg på ei litt mystisk linje, der albumcoverne ikke forteller noe om hvem som er involvert.

Munch befinner seg innenfor det eksperimentelle rockelandskapet, og kan sånn sett være utfordrende lytting, samtidig som resultatet ikke alltid treffer like godt. På sitt beste er «Excessive Mobility» likevel fortreffelig.

Det åpner godt med «Watching» som gynger av gårde når den kommer skikkelig i gang, og man aner samtidig inspirasjoner fra blant annet new wave og kunstrock. Det låter også relativt maskinelt, og med det bys det på hint av det industrielle. «Thrill» følger, og her er strykere et vesentlig element, som tilfører en helt ny karakter. Resultatet er ikke like vellykka som åpningssporet, men det fungerer likevel på sitt sære vis med Ivar Myklands småsnodige vokallinjer.

Med «Movement» byr Munch på det seige og mørke, og som lytter fanges du i det nesten stillestående. Samtidig er plata også mye bygd opp rundt Lars Årdals samplinger, som til tider drar tankene mot Depeche Mode da britene for alvor basert seg rundt nettopp samplinger på «Construction Time Again».

«Astral Scooter» er todelt, der den første delen sitter klart best med sitt seige driv. Den andre delen er mer stillferdig, og litt langdryg, før den bygger seg opp mot det mer støyende. «Gnome Three» blir på sin side et stykke småindustriell eksperimentering som egentlig ikke fører noen vei.

I høydepunktet «Old Volcano» finner man så noe av den samme monotoniteten man til tider har funnet hos Public Image Ltd., og det er enkelt å se for seg John Lydons stemme i den mer uptempo «Strangle». Dette er med på å understreke den eksperimentelle verdenen Munch befinner seg i.

Avslutningssporet «Krux Seven» leker seg med det avantgarde, der monoton rytmikk ligger bak latter, grynting og stønning, og dermed avslutter «Excessive Mobility» på det mindre gode plan. På sitt beste er albumet uansett ypperlig, og som en helhet er dette interessant lytting til tross for noen svakere spor.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Maler eksperimentelle lydbilder