Sweet Oblivion Feat. Geoff Tate «Relentless»
Frontiers

Sweet Oblivions selvtitulerte album fra 2019 brakte tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate tilbake til godformen, men det meste av æra for det lå nok hos låtskriver, produsent og gitarist Simone Mularoni. Man lurer dermed på hvor det bærer når kun Tate nå er igjen fra konstellasjonen som gjorde «Sweet Oblivion», og Secret Spheres Aldo Lonobile har tatt Mularonis plass i prosjektet.

Med «Once Again One Sin» innledes det passe melodisk, samtidig som Lonobile byr på gode gitarelementer. Det hele fungerer dermed, men uten at dette er helt oppe på nivået til forgjengeren. Antonio Agates tangenter får også god plass i lydbildet, og dette elementet er også fremtredende i den påfølgende «Strong Pressure», som legger seg på et bedagelig tempo og byr på fine gitarlinjer.

Det riffes tøft i «Let It Be», samtidig som pianoet ligger der i bakgrunnen, før bassist Luigi Andreone dominerer i verset som følger. Prog-elementet er tilstede, men heller ikke denne gangen legger Sweet Oblivion seg på det overkompliserte. Dette fungerer uansett bra, og noen låter inn i albumet har frykten for hvordan dette skulle fungere uten Mularoni lagt seg.

Låter som «Another Change» og halvballaden «Someone Out There» sitter bra, og dette er fortsatt langt over hva Tate i hovedsak har levert med Operation: Mindcrime. Sweet Oblivion vil nok også treffe Queensrÿche-fansen bedre enn nevnte band, og for eksempel i «Wake Up Call» finner man elementer som drar tankene mot Tates gamle band, men samtidig tilfører tangentene noe helt annet.

«Remember Me» kombinerer akustisk gitar med den fremtredende bassen og et mer massivt sound, og det skapes med dette god dynamikk. Språklig variasjon finner man så når Geoff synger italiensk i «Aria», der trommis Michele Sanna setter sitt rytmiske preg på komposisjonen. Uttrykksmessig legges det så helt ned med den akustiske «I’ll Be The One».

Det er altså god variasjon på plata, og selv om låtmaterialet ikke er like sterkt som på «Sweet Oblivion» er dette godt, der punktum settes med den gode «Fly Angel Fly». Dermed er det enkelt å anbefale «Relentless» til Geoff Tate-fansen der ute.

Jan Dahle