Maskinen leverer igjen


The End Machine «Phase2»
Frontiers

Da The End Machine dukka opp i 2018 var det med en kombinasjon av Dokken- og Lynch Mob-medlemmer, og i hovedsak er det fortsatt det samme laget som utgjør bandet, men en pensjonert Mick Brown har blitt erstatta av sin bror, Steve Brown, på trommer. Herrene Mason, Lynch og Pilson er uansett på plass, og da kan man absolutt håpe på nok et sterkt album fra The End Machine.

Gutta har lagt inn en intro der George Lynch plukker forsiktig på gitaren før «Blood And Money» sparker i gang «Phase2», og det er tydelige Dokken-referanser når gitaristen riffer løs. Det er samtidig tempo og energi, kombinert med melodiske vokallinjer fra Robert Mason, og selvfølgelig solobriljering fra Lynch både her og utover i de 55 minuttene albumet varer.

«We Walk Alone» er seigere, der Mason byr på luftige vers, mens Lynch strør om seg med herlige gitarer. Samtidig er soundet relativt oppdatert, så selv om Dokken-elementene kan være tydelige, slik som i albumhøydepunktet «Shine Your Light», høres ikke dette ut som «Back For The Attack». Et gromt bassound fra Jeff Pilson, og sterk melodiføring i «Dark Divide» vekker uansett minner fra en svunnen tid, og understreker at The End Machine leverer solide låter.

Det er da også de gode låtene som er The End Machines styrke, sammen med den fortreffelige instrumenteringa. Spesielt er det kombinasjonen Mason og Lynch som griper tak i deg som lytter, og med en solid rytmeseksjon i bunnen får denne duoen akkurat det spillerommet den trenger. I et spor som «Prison Or Paradise» får da også hele kvartetten muligheten til å vise seg frem. Sånt blir det vellyd av.

Det er et godt melodisk driv i «Plastic Heroes», og det svinger seriøst av den gromme «Devil’s Playground», mens det roes ned i den fine «Scars». Etter 12 låter avslutter det med «Destiny», der et småtungt groove legger fundamentet for god melodiføring og flere strålende gitarelementer, akkurat slik du opplever på hele «Phase2».

Jan Dahle

Maskinen leverer igjen