Veslefrikk «Veslefrikk»
Norske Albumklassikere

Da Veslefrikk platedebuterte i 1978 fikk Norge sitt første møte med Anne Grete Preus, som med det begynte sin livslange reise som en av landets mest markante musikkpersonligheter, der Can Can og solokarriere fulgte. Med seg på laget hadde hun blant andre Per Vestaby, som senere skulle utmerke seg i band som Mercury Motors og CC Cowboys.

Det er et relativt rocka uttrykk som åpenbarer seg når «Vi Mener I Dag» innleder «Veslefrikk», og om dette musikalsk ikke er punk, befinner bandet seg tekstmessig i et opprørsk landskap. Purken er hovedfienden, slik den også er i den musikalsk mer neddempa «De Kaller Oss Pøbler» senere på plata, der det også handler om blant annet mangelen på ungdomsklubber. Sånn sett oser det ungdommelig naivitet over mye av albumet, samtidig som noe av datidens aktualiteter ligger over det hele.

Musikalsk fungerer dette uansett godt, og nevnte åpningsspor er veldig bra, der Hege Rimestads felesolo tilfører noe annerledes til Veslefrikk. Nå var det vel uansett umulig å kalle et band nettopp Veslefrikk uten å ha fela med på laget, men med dette elementet drar bandet seg også inn i folkrockens landskap. Orkesteret tar den helt ut på dette feltet i instrumentalen «Irsk Polka», der det keltiske naturligvis er fremtredende.

Om bandet til tider rocker smårøft, byr plata også på det sarte når «Det Er Deg Jeg Vil Ha» kommer som andre låt, og som en stor kontrast til platas åpningskutt. Dermed understreker Veslefrikk umiddelbart sin allsidighet, før den mer uptempo «Lotte» igjen setter Rimestads fele i fokus i ei låt som er litt luftig i lydbildet. Videre er det god plass til gitarsolo i «Uka Er Slutt».

Bandet befinner seg så litt i reggaens verden med «Deling I To», og dette er melodisk, samtidig som det tekstmessig plasserer Veslefrikk på arbeidernes side, mot kapitalismen. Låtmessig står «Veslefrikk» seg godt, og den musikalske variasjonen er med på å gjøre albumet til ei interessant reise i et ferskt bands univers.

Det litt musikalsk røffere, og tekstmessig opprørske, dukker opp igjen i «Karakterrock», før låta «Veslefrikk» avslutter albumet med sitt utprega syttitallsuttrykk. Konklusjonen er at Veslefrikks debut er et riktig godt album, som står som et dokument fra en tid som engang var, men som også holder seg veldig bra.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle