Med nerve og sjel


Trond Ingebretsen & Bjølsen Valsemølle «Vaterlands Bru»
Norske Albumklassikere

I 1982 slapp Bjølsen Valsemølle debutalbumet «Fem På Midnatt», der «Vålerenga Kjerke» står igjen som ei udødelig oslovise. Tre år senere leda vokalist og låtskriver Trond Ingebretsen så bandet ut i album nummer to, «Vaterlands Bru», og nå er denne suverene skiva for første gang ute på CD.

Med navnet Bjølsen Valsemølle er bandet allerede der godt forankra i Oslos kanskje ikke mest glamorøse side, og med historier om vanlige mennesker befinner Ingebretsens tekster seg tidvis i samme verden som rockepoeter som Åge Aleksandersen og Bruce Springsteen. Spor etter begge disse er da også strødd utover «Vaterlands Bru».

Det åpner litt «Working On The Highway»-inspirert med «I Gata», der den akustiske gitaren og orgelet skaper et bakteppe for det tekstmessige i ei litt uptempo låt. Deretter er det over i albumets tittelkutt, der produsent Åge Aleksandersen har satt sine spor på ei låt som er litt sambandsk i uttrykket.

Dette er stillferdig, og da så stillferdig at det fort kunne blitt kjedelig, men som på platas andre neddempa spor ligger det en nerve over det hele som griper tak i lytteren. Dermed sitter du der med gåsehud av en annen verden, mens Ingebretsen med overbevisning forteller om livet langs Oslos gater under livets høst. Mannen har ikke en direkte stor stemme, men sjelen og nerven i fremførelsene av dette tekstmaterialet resulterer likefullt i perfeksjon.

På sitt mer rocka er Bjølsen Valsemølle i «Stramme Inn Slipset», der gitarriffet driver låta, samtidig som melodiføringa er sterk. Her får også gitarist Leif Ottesen slått seg litt løs i solopartiet. En annen som setter sitt tydelige preg på plata er bassist Rune Haukum, som nærmest dominerer i den flotte «Anna Louisa», samtidig som både gitar og orgel skaper et flott helhetsbilde.

Med «For Alltid» roes det helt ned igjen, og her legger Haukum nydelig fretless bass som på mange måter gjør låta. Vi snakker om seks og et halvt minutt som bare så vidt smyger seg av gårde, men som fanger lytteren der sarte gitarer og orgel strøs rundt som mildt krydder.

«Når Vi Drar Ut Igjen» byr på et refreng der det svinger med en viss positivitet i det musikalske uttrykket, mens «Du Er En Kvinne» er Bjølsen Valsemølle på sitt mest popa. Det er sånn sett variasjon over bandets uttrykk på «Vaterlands Bru», der Ingebretsens munnspillsolo i sistnevnte låt befinner seg i en Dylan/Springsteen-verden.

Når vi får historien om «Johnny Gitar» handler det ikke om Mr. Watson, men igjen om det litt mindre glamorøse Oslo-livet, der et enkelt gitarriff backer første vers, før melodiske gitarer overtar når hele bandet kommer inn. Låta bygger seg flott opp underveis, og synth-trommer tilfører noe nesten pompøst.

Med «Morgengry» ligger bandet tett opp mot E Street Band i uttrykket, der Martin Aunes piano befinner seg i Roy Bittan-gata, samtidig som mannens orgel fyller ut lydbildet som om Danny Federici skulle ha svingt innom studioet. Når Ingebretsen igjen legger fortreffelige vokalmelodier på toppen av dette, og Ottesen byr på en fin elektrisk solo, er Bjølsen Valsemølle igjen i sitt ess, hvilket bandet uansett er gjennom alle platas ti låter.

Etter å ha befunnet seg i Oslos gater under det meste av «Vaterlands Bru» ender vi opp i Mellom-Amerika når «El Viento De La Esperanza» byr på historier fra Guatemala og Nicaragua, samtidig som det musikalske bakteppet også tilfører elementer fra samme område i nok et langt og neddempa spor.

Nevnte låt ebber forsiktig ut og lytteren svever med det ut av Bjølsen Valsemølles verden, etter å ha befunnet seg i et regelrett gripende musikalsk og lyrisk landskap vi sjelden hører maken til i 46 minutter.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Med nerve og sjel