The Young Lords «Same Shit – New Wrapping»
Norske Albumklassikere

Enhver historie har en begynnelse, og når det gjelder haldenseren Henning Kvitnes kom platedebuten i 1980 da The Young Lords slapp «Same Shit – New Wrapping». Kvartetten rakk kun dette albumet før Kvitnes gikk videre til Saturday Cowboys, Little Eden, og ei suksessfull solokarriere, men når Norske Albumklassikere nå slipper denne førsteplata på CD kan vi altså reise mer enn 40 år tilbake i tid.

Det er rocka og melodisk når «Big Burden» innleder «Same Shit – New Wrapping», og nettopp melodibruken er vinneren her. Samtidig er det plass til både Kvitnes’ gitar og Arne Sæthers tangenter i lydbildet, som er rimelig typisk for sin tid. Senere på plata drar orgelbruken i den uptempo «Nowhere Left To Go (But Insane)» tankene litt i retning av Gyllene Tider, hvilket igjen gir et tidstypisk preg.

Med «Whistle In The Dark» blir man sittende med en følelse av at disse gutta har lytta litt til Bruce Springsteen, og her er det nerve i vokallinjene, samtidig som refrenget igjen sitter godt. Dette blir et av høydepunktene på albumet.

Coveren av The Count Bishops’ «Train, Train» lar Sæther slippe til med pianoet, og denne fungerer godt blant originalene, som i all hovedsak er skrevet av Kvitnes. Ei lånelåt til kommer mot slutten av plata, og det er en god versjon av Philip Rambows «Night Out» – også gjort av Ellen Foley – som gjør seg bra på et album uten dødpunkter. Kvitnes er riktignok ikke helt i mål som vokalist ennå, men det er så visst en ungdommelig sjarm over det hele.

«Pointed Finger» åpner med melodiøse gitarlinjer. Bandet plasserer seg så et sted i dalstrøka mellom reggae og ska, muligens inspirert av The Clash, som er ett av flere britiske punk-band som namedroppes i teksten. Perkusjonen får også god plass i denne platetoppen. «There Will Be Boys» byr på sin side på gode vokallinjer, med et snev av det Phil Lynott-aktige, i nok ei melodisk låt i poprock-landskapet.

Det roes ned med piano og ballademodus i den seks minutter lange «Can’t Stand You», der Knut Riisnæs byr på saksofonsolo. Dette i kontrast til godt under to minutter og høyere tempo i «Rat Race», der det blir tangentsolo. En Max Weinberg-aktig sekvens innleder nok et godt og smårocka spor når «Welcome To The Weekend Party» dukker opp, og her blir det plass til melodiske gitarsoloer.

Med «Why-Do-Parents-Treat-Their-Little-Girls-So-Bad-Song» hentes den akustiske gitaren frem i et melodimessig veldig sterkt spor. Her er The Young Lords på sitt mest popa, og du verden så godt dette sitter i øregangene.

Albumet avslutter på det litt neddempa med «The Clown». Med det har Henning Kvitnes satt sitt første fotavtrykk i norsk musikkhistorie, og vi snakker om en debut som i aller høyeste grad fortsatt holder mål, ikke minst takket være det sterke låtmaterialet.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle