Mangel på de gode låtene


Smith/Kotzen «Smith/Kotzen»
BMG

Adrian Smith og Richie Kotzen skulle strengt tatt ikke kreve nærmere presentasjon, men for de uinnvidde kan det nevnes at førstenevnte til daglig er gitarist i Iron Maiden, mens sistnevnte har vært å finne i The Winery Dogs, Poison og Mr. Big, i tillegg til å ha gitt ut over 20 soloplater i løpet av de siste godt og vel 30 åra. Vi snakker altså om to velmeritterte gitarister som har funnet sammen.

Når duoen nå platedebuterer deler gutta på vokalarbeidet, og når det kommer til gitarene benytter begge anledningen til å slå seg løs. Resultatet er ei veldig gitarorientert skive, der alle som elsker en god dose gitarer finner mye å glede seg over. Dessverre viser det seg at det mangler en del på låtsiden.

Det riffes tøft når «Taking My Chances» kommer i gang, men samtidig blir det også umiddelbart klart at det melodimessige ikke helt sitter. Vokalmelodiene er da også det tilbakevendende problemet på skiva, noe takket være Kotzens litt slitsomme stemmebruk. Det instrumentale er ofte veldig godt, men så faller det altså igjennom etter hvert som låtene kommer skikkelig i gang.

Musikalsk er Smith/Kotzen mest i gata til Kotzen, selv om begge gitaristene får alt det spillerommet de kan ønske seg. Resultatet ligger ofte innenfor et småtungt uttrykk, der riffdrivet er godt, og sologitarene upåklagelige. Det roes også noe ned til tider, slik som i «Scars», som ligger innenfor det bluesa uttrykket. Dette med et visst hell.

Blant låtene som stikker seg litt frem finner vi ellers «Running» og den roligere «Glory Road», men fortsatt uten at man virkelig lar seg overbevise. Det låter helt ålreit, men gutta makter ikke å løfte det opp til noe riktig godt. Ønsker du mer tempo er det så å finne i «Solar Fire», der Nicko McBrain gjester på trommer. Tal Bergman svinger for øvrig innom for å piske skinn på de resterende låtene der multiinstrumentalist Kotzen legger fra seg stikkene.

Nettopp det at herrene Smith og Kotzen gjør så godt som alt selv på plata er muligens noe av problemet, da det kanskje hadde vært på sin plass med en utenforstående produsent for å få litt mer struktur på låtmaterialet. Slik det låter nå sitter man igjen med følelsen av at to gitarister har hatt mye moro i studioet, men samtidig glemt viktigheten av minneverdige låter, der blant andre «You Don’t Know Me» og «‘Til Tomorrow» blir litt traurig.

Jan Dahle

Mangel på de gode låtene