Tilbake til middelalderfestivalen, igjen


Blackmore’s Night «Nature’s Light»
e-a-r

Det er bortimot et kvart århundre siden Ritchie Blackmore sa mer eller mindre farvel til tungrocken, og med det valgte å gå nye veier med musikk inspirert av renessansens toner. Resultatet var i første omgang den aldeles suverene «Shadow Of The Moon» i 1997, og siden den gang har gitarlegenden og hans utkårede, Candice Night, levert et titalls studioalbum. Nå er så tiden inne for første nye album på nesten seks år, «Nature’s Light».

Blackmore’s Night står fortsatt rimelig trofast ved uttrykket, og du trenger ikke høre mange sekunder av «Once Upon December» før du skjønner at du nok en gang får akkurat det du forventer, der det er catchy og muntert. Uttrykket er akustisk og krydres med blant annet fløyter, mens Candice synger med en stemme som alltid har kledd denne musikken svært godt.

Det er da også lite som er triveligere enn Blackmore’s Night når låtmaterialet holder, men den påfølgende «Four Winds» er ikke like sterk. Videre «rocker» det litt mer med den godkjente «Feather In The Wind», der fela får relativt god plass. Orgelet setter så sitt preg på instrumentalen «Darker Shade Of Black» – hvilket understreker at skyggene har blitt mørkere de siste 53 åra – som drar seg noe utenom det mest typiske Blackmore’s Night-soundet. Her får vi også en elektrisk solo fra Ritchie.

Nok en instrumental dukker opp i form av «Der Letzte Musketier», og igjen får orgelet godt spillerom, samtidig som dette er Blackmore tilbake i et litt mer rocka uttrykk. Igjen er det elgitaren som er instrumentet, og dette låter dermed svært lite Blackmore’s Night. På sin måte fungerer komposisjonen uansett.

Det bys altså på utskudd, men «The Twisted Oak» og «Going To The Faire» er typisk Blackmore’s Night, og melodimessig bra. Det er et stykke unna å gjenta magien fra «Shadow Of The Moon», hvilket på mange måter er naturlig etter så mange album innenfor et relativt begrensa uttrykk. Det å gjøre Rednex sin «Wish You Were Here» enda en gang er uansett overflødig, selv om låta stadig er like flott.

Balladen «Second Element» – med fin gitarsolo – avslutter «Nature’s Light» på bra vis, og med det har Blackmore’s Night levert et ganske godt album, men uten at det matcher ekteparet på sitt absolutt ypperste.

Om du går for deluxe-versjonen av CD-en får du for øvrig med en disk bestående av ett kutt fra hvert av Blackmore’s Nights foregående studioalbum.

Jan Dahle

Tilbake til middelalderfestivalen, igjen