Walisisk på det godkjente


Bonnie Tyler «The Best Is Yet To Come»
e-a-r

For to år siden leverte walisiske Bonnie Tyler et riktig godt album i form av «Between The Earth And The Stars», og nok en gang har dama slått seg sammen med produsent David Mackay når hun nå er ute med «The Best Is Yet To Come».

Det er et melodisk uttrykk som åpenbarer seg i platas tittelspor, der Geoff Whitehorns gitarer tilfører et ørlite rockeelement til ei popa låt. Samtidig ligger naturligvis Bonnies særpreg av en stemme over både dette kuttet og resten av albumet. «Dreams Are Not Enough» rocker så noe mer, og igjen er refrenget iørefallende.

Platas tittellåt er skrevet av Steve Womack, og dette er også albumets mest profilerte komponist. Det skapes en viss dramatikk i lydbildet i hans «Stuck To My Guns», samtidig som dette også er ei fengende og god låt, med et sound som bærer preg av åttitallets produksjoner, blant annet ved bruk av panfløyte.

«When The Lights Go Down» er nok et godt spor fra samme komponist, mens mannens «Call Me Thunder» er skivas mest rocka låt, og dette sitter veldig godt. Når vi er innom platas komponister må det nevnes at mannen som i sin tid skapte Tylers glimrende «Hide Your Heart»-album, Desmond Child, også har bidratt på ett spor. Vi snakker da om «Stronger Than A Man», men uten at dette blir et høydepunkt på «The Best Is Yet To Come».

På coverlåtsiden henter Tyler frem 10ccs «I’m Not In Love», og dette er ei litt roligere låt som til en viss grad fungerer, men produksjonen sitter ikke helt. Det trengs rett og slett et litt mer fintfølende uttrykk her. Da treffes det bedre på balladesiden med «You’re The One» og «I’m Only Guilty (Of Loving You)», med fremtredende koringer. I den virkelig popa enden finner vi så «Somebody’s Hero», som bærer preg av det programmerte, og relativt dansbare.

Albumets finale er Donovans «Catch The Wind», som med sitt akustiske preg drar tanken tilbake mot «Lost In France». Alt i alt er «The Best Is Yet To Come» uansett ei litt ujevn plate, og det mangler en del på å nå opp til forgjengerens nivå, men skiva klamrer seg til firer’n.

Jan Dahle

Walisisk på det godkjente